Makedonia og Vestens ansvar

Krisen i Makedonia har sin bakgrunn i en lang historie med diskriminering fra makedonske myndigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag uttrykte EUs utenriksministere sin fulle støtte til den makedonske regjeringen. Samme dag oppfordret EUs Javier Solana alle makedonske albanere til å vise moderasjon og å avstå fra maktbruk.

NATOs generalsekretær, George Robinson, avviste på sin side muligheten for en utvidelse av KFORs mandat til å omfatte Makedonia, men krevde likevel at geriljastyrkene skulle stoppe krigshandlingene umiddelbart. Han hevdet at albanerne heller bør løse problemene sine på demokratisk vis. Er dette det beste disse organisasjonene kan gjøre for å bidra til fred i Makedonia?

De fleste albanere i Makedonia vil antakeligvis svare nei. Selv om majoriteten ennå tar avstand fra voldsbruk, er nok de fleste enige i de politiske målene til den nasjonale frigjøringshæren (NLA). Albanerne ønsker konstitusjonelle endringer og en likestilling av makedonere og albanere, i praksis så vel som i teori.

Språket

Makedonske myndigheter har sterke EU-ambisjoner, og har siden uavhengigheten vært dyktige til å bruke det språket Vesten aller helst vil høre. De snakker om den «makedonske inter-etniske modellen» som et forbilde for resten av regionen. Videre peker myndighetene på de garantiene som er gitt om minoritetsrettigheter, og at albanske partier har vært med i hver eneste regjering. Og vi velger å tro dem. Virkeligheten er imidlertid en ganske annen. Grunnlovsgarantier om skolegang på minoritetsspråk er lite verdt. De blir ikke gjennomført av «praktiske årsaker». Likeledes lyder forsikringen om lik behandling av etniske makedonere og «andre nasjonaliteter» hult når Makedonia er erklært som en ren nasjonalstat for makedonere, og deres språk og religion er de eneste med offisiell status.

I 1997 ble det dessuten innført en lov som begrenset bruken av minoritetsflagg. Da noen aksjonister demonstrerte mot dette i byen Gostivar, ble tre av dem drept av det makedonske politiet. Disse drapene føyer seg inn i en lang rekke av veldokumenterte politiovergrep mot albanere i Makedonia. Albanerne er også sterkt underrepresentert i statsforvaltning, politi og forsvar, og i nasjonalforsamlingen. Valgsystemet favoriserer de etniske makedonerne, det samme gjør inndelingen av valgdistrikter. Regjeringssamarbeidet mellom makedonske og albanske partier er derfor bare tilsynelatende et tegn på et velfungerende demokrati. Det er snarere snakk om en politisk imagebygging hvor albanske partier blir tilbudt noen plasser i regjeringen.

Ubehagelig

Dette ser ikke ut til å påvirke Vestens syn på Makedonia. Vi stiller ikke de ubehagelige spørsmålene, men konkluderer heller med at albanerne i Makedonia har det så mye bedre enn i nabolandet - som om det skulle være en tilfredsstillende standard.

Bør Vesten fortsatt kjøre denne linjen? Bør vi gjøre slik som den tyske utenriksministeren foreslo: å vente med å utvide KFORs mandat og heller «diskutere situasjonen rolig og ansvarlig»? I så fall må det diskuteres hva som er ansvarlig. Er det ansvarlig å overlate bekjempelsen av terroristene til et lite utviklet makedonsk forsvar og politistyrker med en lang historie av voldsbruk mot albanerne? Vil ikke dette bare gjøre det mer sannsynlig at albanerne støtter opp om NLA? På den annen side sliter KFOR med et tillitsproblem etter Kosovo-krisen som kanskje gjør dem uegnet til et oppdrag i Makedonia. Uansett hva man måtte mene om dette, må Vesten i alle fall gjøre mer enn å komme med ensidige utsagn. Man bør utnytte makedonske myndigheters ønske om å gjøre Vesten til lags, og ta dem på alvor når de sier at de nå er villige til å utvide albanernes rettigheter. Dersom vestlige politikere forlanger dette fra makedonske myndigheter, samtidig som de oppfordrer til albansk moderasjon, vil flertallet av albanerne i Makedonia se at de har mye å vinne på å distansere seg fra NLAs voldelige strategi.

Voldelig

Hvis vi derimot fortsetter å overse albanernes side av saken og framstiller dem kun som potensielle terrorister, vil voldelige strategier kunne framstå som den eneste muligheten til å oppnå bedre kår. Vesten bør derfor stille krav til begge parter, ikke bare albanerne. Ikke fordi vi skal gi etter for terrorister og belønne vold, men for å unngå ytterligere vold og en eskalering av konflikten på Balkan.