Makt i hvit frakk

Boka Varsleren, som kom ut denne uken, beskriver et lukket system i et åpent samfunn. Hvor lenge kan det bestå?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG KAN du fritt gå rett inn på et sykehus, sette deg på venteværelset og lese gamle blad. Men reiser du tvil om den medisinske behandling eller forskning som er gjennomført, vil du ofte oppleve begrensninger ved det åpne samfunn. Jeg antar at journalist Jon Hustad har reflektert over dette paradokset. Han har forgjeves bedt om møter med den annen part og deler av ledelsen i den «varsler»-saken fra Rikshospitalet/Universitetet i Oslo, som han har skrevet bok om og som ble presentert denne uken.

SAKEN handler om professor Ola Didrik Saugstad som sa fra om antatte uregelmessigheter ved gjennomføringen av et forskningsprosjekt utført av daværende stipendiat Theresa Farstad og daværende overlege Dag Bratli. Verken Farstad eller Bratli har villet gi sin versjon til Hustad, men også en rekke andre maktpersoner i saken har vært uvillig til å fortelle om sin rolle. Framstillingen kan da bli ensidig, hvilket også blir påberopt av Dag Bratli i en kommentar i Dagbladet onsdag: Det som står er rent oppspinn, sier han. Farstad for sin del sier til avisen at hun ikke vil bruke tid på boka fordi hun vil prioritere familien. Personlig brukte jeg to timer på å lese den, og mine nærmeste syntes det var vel anvendt tid da jeg kunne fortelle hva den handlet om.

SETT FRA ståsted utenfor det medisinske fagmiljøet er dette en klassisk måte å unndra seg innsyn på. Vi har i de seinere år hatt en rekke eksempler på at ledende personer innenfor helsestellet bruker sin makt til å undertrykke kritikk som fortoner seg som farlig for enkeltaktører. For noen år siden ble en lege på Bærum sykehus tvunget til å slutte etterat han hadde slått alarm om mulig ulovlig aktiv dødshjelp. Deprivansaken fra Østfold ble søkt skjult. Nylig hørte vi om en rettssak der politiet måtte gi opp å få sakkyndige leger til å stille i retten for å vitne mot en kollega. I andre saker har leger som sakkyndig vært mer opptatt av å forsvare kolleger enn å få fram fakta. Denne gang er det rett nok leger mot leger, men maktforholdet viste seg å være nokså ulikt fordi professor Saugstad på mange måter er en outsider blant norske medisinere. Problemet er i alle fall viktig, og det er stort -  og det er prinsipielt: Skal en profesjon kunne bruke sin hvite frakk som skuddsikker vest, og unndra seg kritikk?

DET FINS SLIKE gyldne lenker innenfor enhver profesjon. Ja, vi finner det innenfor politikken og innenfor forvaltningssystemet vårt. Det første oppgjøret med dette ble tatt med innføringen av parlamentarismen. I 1950-åra kom en ny omdreining med utgangspunkt i en lukket forvaltningkultur som truet enkeltpersoners rettssikkerhet. Vi fikk sivilombudsmannsordningen og lov om offentlighet i forvaltningen. I 1990-åra ga Lund-kommisjonen oss det stygge bildet av våre hemmelige tjenester. Men gjennom en rekke reformer ble monopoliseringen av fornuften i overordnede posisjoner smått om senn avskaffet. Ledere i offentlig virksomhet kan ikke lenger påberope seg en eksklusiv forståelse av hva som er til samfunnets beste. Skjerpet ytringsfrihet er etablert gjennom grunnlovsrevisjon og rettspraksis, og et bedre vern for «varslere» kommer med det første.

MEN DET FINS profesjoner som fortsatt opprettholder en rest av det gamle systemet. Og blant dem er nok legene de mektigste. Overfor dem trengs motmakt. I dag kan de også kjøpe seg rettslig støtte fra truende advokater, noe Saugstad-saken også viser. Slik lukkes tilløp til åpninger i forsvarsmuren, fordi varsling også kan medføre krav om erstatninger og tidkrevende, kostbare prosesser. Men jeg tror likevel legenes forsvarsverk bygger på en premiss vi ikke lenger kommer til å godta: Den om at bare leger kan vurdere om leger har gjort det som kan og bør gjøres i konkrete saker. Min kollega Per Egil Hegge i Aftenposten var vel den første som greide å bryte seg gjennom denne autoritære forsvarsmuren. Selv ikke Saugstad-saken er vanskeligere enn at lekfolk med innsyn i dokumentene stort sett kan bedømme om man gikk fram på en forsvarlig måte og om det ble handlet riktig i etterkant.

LEGEMAKTEN springer bl. a. ut av profesjonens system for selvjustis. De fleste profesjoner har et opplegg for dette. Men få greier som legene å holde sakene unna innsyn. Det må gjelde taushetsplikt om pasienters sykdom, naturligvis. Men her er det utviklet til det institusjonaliserte selvforsvar. Det er ikke uten grunn det er hevdet at representanter for legestanden ofte opptrer ikke som en profesjon , men som en konspirasjon rettet mot svake parter: mot pasienten som er prisgitt legenes faglighet og etiske standard, mot den ene som sier ifra, varsleren, som utsettes for klassiske maktovergrep av en stor overmakt, og i siste instans mot det samfunnet legene er betalt av og skulle betjene. Et sånt system kan ikke overleve i et samfunn som har satt sykehusets dører på vidt gap.