Makt og avmakt i Rwanda

Thomas Hylland Eriksen og Ketil Tronvolls framstilling av Rwanda er nokså misvisende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 2. februar skriver Thomas Hylland Eriksen og Ketil Tronvoll om Kenyas krise og avviser å sammenlikne den med Rwanda før folkemordet. Det kan de gjøre rett i, likevel er deres framstilling av Rwanda nokså misvisende. De sier blant annet at folkemordet i Rwanda skyldtes ”en ideologi hvor påståtte rasemessige motsetninger klassifiserte en folkegruppe (tutsiene) som forskjellig og mindreverdig enn dem som satt med makten (hutuene)”.

Dette er en grov forenkling. Det er riktig at hutuekstremistenes hatpropaganda ribbet tutsiene for all menneskelighet, men dette var mer et middel enn en årsak til folkemordet.

I tillegg til det rasemessige hadde konflikten dype sosiale og politiske røtter, som ble formalisert i 1934 da de belgiske koloniherrene målte neser og skaller, men først og fremst telte antall eide kveg for å skille hutuer fra tutsier i Rwanda-Burundi.

Fra 1934 til 1994 måtte alle Rwandas borgere bære ID-kort merket hutu, tutsi eller twa (1 prosent av befolkningen). I tråd med kolonialistisk hersketeknikk holdt tutsiene hutuflertallet nede. FN-ambassadører som besøkte området i 1948, kritiserte Belgia for den gjennomførte diskriminering av hutuene og tvangsarbeidet denne underklassen var påtvunget, bestående av pisking og annen mishandling.

Da Rwanda ble et eget selvstendig land i 1962, oppsto et hutudiktatur, og mange tutsier havnet i langvarig landflyktighet. I Burundi hadde tutsiene makten, og da Burundis hutuer i 1972 mislyktes med et kupp mot landets regjering, massakrerte Burundis hær rundt 200 000 hutuer.

Drapsmålene var det potensielle lederskap; de utdannende, arbeidsføre og skolebarn. Flere har kalt det et folkemord, men internasjonale reaksjoner tonet ut og myrderiene fortsatte. Minst 200 000 hutuer flyktet til Rwanda, hvor tutsiene fikk merke deres økte bitterhet.

Den 1. oktober 1990 invaderte tutsienes eksilhær Rwanda fra Uganda, og en blodig borgerkrig brøt ut. Et viktig mål var repatriering av tutsiflyktninger, noe hutuekstremistene med forgreninger inn i hele statsapparatet ikke ville ha noe av.

I 1993 rapporterte FNs spesialrapportør for menneskerettigheter at massakre på tutsier i løpet av borgerkrigen bar preg av målrettet tilintetgjørelse.

RWANDA: Thomas Hylland Eriksen og Ketil Tronvoll sier blant annet at folkemordet i Rwanda skyldtes ”en ideologi hvor påståtte rasemessige motsetninger klassifiserte en folkegruppe (tutsiene) som forskjellig og mindreverdig enn dem som satt med makten (hutuene)”. Dette er en grov forenkling, skriver Hege Ramson. Foto: SCANPIX
RWANDA: Thomas Hylland Eriksen og Ketil Tronvoll sier blant annet at folkemordet i Rwanda skyldtes ”en ideologi hvor påståtte rasemessige motsetninger klassifiserte en folkegruppe (tutsiene) som forskjellig og mindreverdig enn dem som satt med makten (hutuene)”. Dette er en grov forenkling, skriver Hege Ramson. Foto: SCANPIX Vis mer

Mer blod på tann fikk hutuekstremistene da Burundis første hutupresident, den demokratiske Melchior Ndadaye, i oktober 1993 ble myrdet av Burundis tutsihær. Verre ble det også da tutsihæren loset rwandiske eksiltutsier hjem til områder hutuer hadde måttet rømme under borgerkrigen. Det hele kulminerte i et av de mest groteske folkemord i moderne tid, men konflikten har nok dypest bunnet i makt og avmakt.