Maktas listefyll

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har vært med på min del av kåringer av landets mektigste. Det er etter hvert blitt en obligatorisk øvelse i landets største aviser, og jeg må vel innrømme at jeg har bidratt til å kvotere inn kvinner på listene. Eller for den saks skyld menn. Makttoppen i Norge er forutsigbar og lite dynamisk; det er vanskelig å komme utenom statsministeren på første plass. For moro skyld og mot bedre vitende har vi av og til plassert en Kjell Inge Røkke og en Gerd-Liv Valla øverst for å skape variasjon og forhåpentlig debatt om maktas vesen og uvesen. Kanskje også til irritasjon og misunnelse.

Derfor var min første reaksjon på Kapitals nye liste over Norges 100 mektigste kvinner sympati med juryen. Lista besto av overraskende mange kvinner med reell makt, både i næringslivet, det offentlige og selvfølgelig politikk. Det er ikke mange årene siden Dagbladet laget en tilsvarende liste, hvor juryen åpenbart hadde slitt med å finne verdige kandidater og falt ned på en håndfull synlige kvinner med tvilsom makt. I hvert fall sammenlignet med menns makt. Kvinner var ikke stort mektigere den gangen enn at en skarve VG-kommentator snek seg inn på topp-ti.

Kapitals liste er forfriskende ung. En tilsvarende liste over menn, eller personer som det heter når mektige menn blir rangert, ville hatt langt høyere årstall i klammene. Maktmennene hadde nærmet seg pensjonsalderen, mens kvinnene er i 30-40-årene stort sett. Mennene ville vært rikere, mer kjent og mer etablerte.

Det skulle tyde på at en ny generasjon kvinner er på vei opp og tar posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, og at det er i ferd med å skje et maktskifte mellom kjønnene. Om noen år vil kvinnene kanskje til og med kvalifisere for medienes maktlister, uavhengig av kjønn.

Men ved nærmere gransking avslører lista at det er langt fram, og at juryen har store problemer med å definere kvinners makt. Lista er interessant, fordi den synliggjør at kvinners makt er mindre og annerledes enn menns, og fordi juryen, som er anonym, likevel definerer makt i forhold til menns kriterier. Finansminister Kristin Halvorsen på topp er derfor udiskutabel. Regjeringsråd Nina Frisak som nummer to og Åslaug Haga som nummer tre likeså. Men allerede ved nummer fire går lista på en kraftig smell. Jens Stoltenbergs politiske rådgiver Mina Gerhardsen har statsministerens øre, er begrunnelsen for den feilaktige rangeringen. Gerhardsen skulle hatt hans hode, hjerte og nyrer før hun hadde forsvart en så høy plass. Helst skulle hun vært sin bestefar. Det ville uansett vært begredelig om landets fjerde mektigste kvinne var en politisk rådgiver, men slik er det heldigvis ikke.

Hva gir en kvinne makt? Professor Janne Haaland Matlary er rangert på 23. plass - uten annen begrunnelse enn at hun kjenner paven. Sikkert en god referanse i Latin-Amerika, men ikke like anvendelig i sekulære Norge med en rødgrønn flertallsregjering. Har hun inntak hos Trond Giske? Det sier Kapital ingenting om, men jeg mistenker at det må ligge noe der siden hun er helt i tetsjiktet. Derimot er Bente Mikkelsen ikke en gang på lista. Hun er sjef for Helse Størst, Norges desidert største bedrift, som har ansvar for 55 prosent av Norges befolknings helse. Men, hun har jo bare makt der kvinner er. Det er ikke som hun forvalter et lite aksjefond.

Det synes som om kvinner først får makt når de er nær menn med makt, eller gjør suksess på mannsdominerte arenaer. Lista beundrer for eksempel kvinner med styreverv. Kapitals redaktør, Trygve Hegnar, er en innbitt motstander av kjønnskvotering i styrene, og siden han vet hvor vanskelig det er for kvinner likevel å slippe til, er det klart styrekvinnene fortjener respekt. Bladet lager et nummer av at bare 12 prosent av kvinnelige studenter ved Norges Handelshøyskole har ambisjoner om lederverv. Det tilsvarer den kvinnelige lederandelen i næringslivet, så hvorfor tvinge flere kvinner inn i styrene? Spørres det retorisk.

Skulle likt å vite hva Kapital hadde skrevet om kvinners holdning til stemmerett før 1913. Å, nei, kvinner flest er imot, så da dropper vi det.

Selv er jeg fornøyd med å være mektigere enn Dronning Sonja. Riktignok er det en degradering fra Magasinets kåring for fem år siden, da var jeg på niende plass som kommentator, nå er jeg inne med et nødskrik på 97. plass som redaktør, så verden går fremover vil de fleste mene. Min sjef, Anne Aasheim, som styrer en milliardbedrift, nådde ikke opp. Det skal jeg minne henne om på neste redaktørmøte.

Helt til en ny liste snur makta på hodet igjen.