«Makten er søt og profitabel.»

9 våpenhviledag Endelig har jeg klart å få telefonkontakt med noen slektninger på landet i vestre Serbia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De har store problemer med drivstoff og kunstgjødsel, og er usikre på hvordan de skal få avsetning på det de dyrker, bortsett fra det de kan selge på markedet i nærmeste by. Hvis jeg skjønner riktig, skal de nærmest gå over til naturalhusholdning. På 90-tallet har folk flyttet til byene. Nå skal en god del av innflytterne tilbake til landbruket. Det er en ren nødløsning, ingen romantisk tilbake-til-naturen-bevegelse. Å være bonde har aldri vært lett hos oss, men det sikrer i alle fall mat.

Studentene begynner langsomt å komme tilbake. Sjette juni var det forresten ett år siden den nye universitetsloven trådte i kraft, men ingen av oss husket datoen. Det var vel heller ingen grunn til å feire dødsdommen over universitetets selvstyre.

En studine viser i pausen fotografier hun tok fra sitt vindu mens oljeraffineriet i Pancevo brant: svart i svart. Europa sett fra Serbia. Jeg kvitterer med å vise Rolf Grovens parodi på Brudeferden i Hardanger.

UCK går løs på sivilbefolkningen overalt i Kosovo, men viker for NATO-tropper. Albanske, serbiske, kroatiske, muslimske paramilitære grupper og bander har noe til felles: Heltemotet er alltid størst når de kan kaste seg over forsvarsløse sivile. Men møte opp hos tannlegen slik at de i det minste kan ha fem tenner i kjeften når de smiler stolt for pressefotografene, det tør de ikke.

Fristen på 120 dager for avvæpning av UCK, som Solana snakker om, er for lang. UCK-soldatene går systematisk fra hus til hus og jager serbere bort. Hvis de ikke blir avvæpnet om to- tre dager, blir Kosovo etnisk reint, men nå den motsatte veien. Mens kaos i tilbakeflyttingen av flyktningene, forvaltningen og sivile tjenester inklusive sykehus bare fortsetter.

I en rapport som vi skrev om Kosovo for ti års tid siden slo vi fast at den rådende ideologien i forholdet mellom den serbiske og den albanske makteliten er: Enten hersker jeg eller så hersker du. UCK mener tydeligvis at nå er det deres tur til å herske. Over serbere, albanere og alle andre.

Ett av Balkans mareritt er at mer eller mindre dyktige opprørere tror at skyteferdigheten kan regnes som tilstrekkelig kvalifikasjon til å kunne forvalte et hvilket som helst område av det sivile liv. Når freden kommer, påberoper de seg sine militære fortjenester og nekter å overlate beslutningene til dem som kan slikt, legge ned våpnene, og se etter noe arbeid de kan utføre. Makten er søt og profitabel, særlig i en patriarkalsk kultur der en mann er et menneske med våpen.

Dessverre er det nesten ingen aviser som skriver om alle som har hjulpet og beskyttet hverandre under krigen i Kosovo og Metohija. Men et av president Titos barnebarn, lege Svetlana Broz, har skrevet en tragisk og samtidig optimistisk bok om slike tilfeller under krigen i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Når interessen for blodsutgytelsen er forbi, kommer kanskje interessen for det menneskelige.