Makten og verdiene

I Kosovo har det lyktes NATO-alliansen å framstille seieren som «verdienes» triumf over ondskapen. Det kan skape en uheldig presedens i internasjonal politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«I denne krigen kjemper vi ikke om territorium, men om verdier,» skrev Tony Blair om Kosovo i Newsweek 19. april. Etter at Slobodan Milosevic kapitulerte, snakket den britiske statsministeren om «en seier for sivilisasjonen».

At krigførende parter framstiller sin kamp som moralsk riktig og sivilisert, er ikke noe nytt. Det har alle land i krig gjort opp gjennom historien, med krigen mot Irak som et lysende ferskt eksempel. Det nye er at NATO-alliansens politikere har maktet å etablere det som sant at Kosovo-kampanjen bare var en krig om verdier: gode verdier mot onde verdier.

  • Statssekretær Janne Haaland Matlary understreket dette i Dagsnytt Atten fredag 25. juni: Aksjonen mot Serbia var motivert ut fra verdier fordi ingen NATO-land hadde interesser der. Dette er i verste fall sneversyn på topplan i UD. Amerikansk presse har flere ganger skrevet om luftkrigen som et middel for å opprettholde USAs lederskap i NATO. Og bak hver bombe sluppet over Kosovo, ligger arbeidsplasser i amerikansk og europeisk rustningsindustri. Også Norge hadde klare utenrikspolitiske interesser av vår symbolske deltakelse. Ved hjelp av seks F-16-fly har regjeringen gjort det klart at de står last og brast med våre allierte. Dersom Norge ikke hadde deltatt, kunne det fått konsekvenser for Norges kamp om en plass i FNs sikkerhetsråd i 2001, for å nevne ett eksempel.
  • Den ensidige framstillingen av krigen som en verdikrig blir derfor en tilsløring. Tilsløring er selvsagt ikke noen ny politisk øvelse. Det farlige er når tilsløringen blir stående som den etablerte sannhet. Bak retorikken vil vi nemlig i de fleste tilfeller finne samsvar mellom «våre verdier» og «våre interesser». Og dersom det er konflikt mellom de to, er det som oftest «våre verdier» som endres eller settes til side.
  • Internasjonal miljøpolitikk er et eksempel. Lenge framstilte Norge seg selv som flinkeste gutt i miljøklassen. Når forslag om nasjonale kutt i COæ-2å-utslippene kom på bordet, gikk Norge mot og utformet nye verdier. Nå var ikke lenger Gro Harlem Brundtlands læresetning «tenke globalt, handle lokalt» verdigrunnlaget, men kostnadseffektivitet. Kutt i COæ-2å-utslipp skulle gjøres der de er billigst, og det er ikke i Norge.

Et annet eksempel er politikken overfor Kina, der verdiene er satt til side til fordel for våre næringsinteresser.

Et siste eksempel er at utenriksminister Knut Vollebæk valgte å «beklage» og ikke fordømme dødsstraffen mot Abdullah Vcalan, en dom avsagt etter en tvilsom rettergang.

  • Verdiretorikkens inntog i utenrikspolitikken sender også et klart signal om at «våre verdier» er overlegne «andres verdier». I Dagsnytt Atten definerte Haaland Matlary våre verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Det er en selvfølge at demokrati er bedre enn diktatur og at respekt for menneskerettigheter er bedre enn vilkårlig nedslakting av kosovoalbanere. Men UD-ledelsens definisjoner blir for uklare. Slobodan Milosevic ble bombet selv om han er demokratisk valgt. Luftkrigen ble gjennomført til tross for at den stred mot internasjonal rett.

Det er innholdet og vektleggingen av ulike elementer i begrepene som viser hva «våre verdier» egentlig er. I Rambouillet-avtalen står det at økonomien i Kosovo skal bygge på et fritt marked. Dette er en politikk vestlige land har opphøyd til en verdi. Den kommer tydelig til syne i norsk bistandspolitikk. Det er ikke en selvfølge at denne verdien er overlegen andre former for økonomisk politikk.

  • Dette er én grunn til å være skeptisk når UD-ledelsen nå drøfter utformingen av internasjonal politikk i tråd med vårt verdisyn. Nylig var det et møte om dette i Oslo, og Haaland Matlary summerte seminarets hovedtema slik: «Hvordan sette makt bak våre verdier?» Fordi «våre verdier» henger nøye sammen med «våre interesser» og fordi hele innholdet i «våre verdier» ikke er universelt, blir drøftingen av hvordan vi skal sette makt bak dem, lett en utforming av en nykolonialistisk og sjåvinistisk politikk. Også koloniseringen som innledet dette århundret, skjedde under dekke av edle verdier.