Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Makten over nettet

En gang i framtida kommer vi til å tenke på tida rundt dette årtusenskiftet som en fantastisk tid for informasjon. Nesten alt fantes tilgjengelig på Internett, og nesten alt var gratis. Det var bare å forsyne seg. Det er for godt til å være sant, og kan selvsagt ikke fortsette. Eller?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å levere informasjon på nettet skaper problemer for normal økonomi. For hvor mye koster det på nettet å levere en tekst, film eller låt til en ekstra kunde? Ingenting, gitt at teksten, låten eller filmen først er laget. Tradisjonell økonomisk teori sier at riktig pris er når inntekten fra en ekstra kunde dekker utgiftene ved å lage ett ekstra eksemplar. Men har du først laget en tekst eller dataprogram på internett, er ekstrakostnadene ved nye eksemplarer nærmest null. Da får økonomiteoretikerne det vanskeligere. Piratene får det lettere. Skulle du kopiere en musikklåt til kasett måtte du tross alt kjøpe kassetten. I en digital verden er lagringsplass snart tilnærmet gratis.

  • Hjelpesendinger som ankommer katastroferammede områder, kan raskt lage kaos i den lokale handel. Menneskene i det rammede området lever av å selge sine produkter, og plutselig er produktene gratis. Det er ikke lett å selge korn fra sin lille bod, hvis det deles ut gratis fra lastebilplanet ved siden av. Selv milde gaver har sin pris. Som Milton Friedman en gang sa: «There's no such thing as a free lunch» I parantes bemerket betalte vel nobelprisvinneren knapt en lunch selv de siste tyve årene av sitt liv.
  • Aldeles uten sammenligning ellers har internett en lignende effekt på informasjonsøkonomien. Forleggeren i New York Times, Arthur Ochs Schulzberger, kom litt slukøret hjem fra et seminar om den nye internettøkonomi. Han kone spurte ham hva han hadde lært: «At den eneste måten vi kan unngå å bli kannibalisert på, er ved å kannibalisere oss selv» svarte han. Kort tid etter ga New York Times opp å ta betalt for internettutgaven. Nå er den gratis. Nå kjefter Forelggerforeningen på Cappelen fordi de kannibaliserer leksikonmarkedet. Samtidig er Kunnskapsforlaget i dyp krise. Den betalingsviljen vi engang hadde for bindsterke verk, har vi ikke på nett.
  • Gratis informasjon er selvsagt verken nytt eller sensasjonelt. Kommersielt TV fungerer utmerket på den måten. TV er gratis, TV-selskapet tjener penger ved å selge seerne til annonsører. Aviser har tradisjonelt hatt to former for inntekt: annonser og salg. Mange trodde internett skulle ligne aviser - de fleste tror nå det skal ligne fjernsyn. Innholdet skal i sin helhet betales av reklame. Men det er skjær i sjøen. Stadig færre, ikke flere, brukere av nettet klikker på annonser og roterende reklamegrafikk. Vi er flinke til å bruke øynene våre på det vi

vil se. Når vi har vent oss til annonsene på nettsidene neglisjerer vi dem.

Nettet passer for generelt godt for konsumenter - vi får lov til å velge selv. Det er lett å samle inn informasjon, sammenligne priser, ta fornuftige valg. Det kan selvsagt knapt få fortsette. Markedsførere trives ikke når vi tar rasjonelle valg, de liker seg når vi er irrasjonelle.

  • I framtiden vil kanskje nettet ligne mer på fjernsyn. Klikker du på en artikkel om barneopdragelse, får du først opp et skjermbilde som sier: «Vil du lese denne artikkelen, må du først se en kort informasjonsfilm om Libero bleier, før du svarer på tre enkle spørsmål. Vil du fortsette?». Tusener av mennesker arbeider nå med å gjøre reklamen mer effektiv. Altså mer plagsom.
  • Det er vanskelig å ta betalt på nettet. Da tenker jeg ikke bare på historien fra nettstedet Amazon, som fikk klage fra en kunde. Hun hadde betalt med kredittkort. Nå fikk hun ikke kortet ut av diskettstasjonen. Problemene begrunner den voldsomme interessen for neste generasjons mobiltelefonlisenser. Som forbruker vil vi ikke betale for informasjon, men tellerskritt betaler vi. De nye mobiltelefonene blir internettportaler med taksameter påskrudd, abonnementer erstattes av bredbånd. I framtida risikerer informasjonsbedrifter å bli råvareleverandører til tellerskrittselgere. Det hjelper ikke at «Content is king» hvis Tormod Hermansen er president i tellerskritt-republikken.