Maktens arroganse

De tre partiene som vil gi grønt lys for bygging av sterkt forurensende gasskraftverk, representerer i dag vel 70 prosent av velgerne. Men dette flertallet reflekteres ikke i velgernes syn på gasskraftsaken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De tre partiene som vil gi grønt lys for bygging av sterkt forurensende gasskraftverk, representerer i dag vel 70 prosent av velgerne. Men dette flertallet reflekteres ikke i velgernes syn på gasskraftsaken. Bare en tredjedel støtter de samme partiene i synet på gasskraftverk, ifølge MMIs måling for Dagbladet/NRK. Omtrent like mange er motstandere, mens den siste tredjedelen ikke har tatt standpunkt.
  • Til tross for dette misforholdet kjører ledelsen i de tre partiene ufortrødent sitt løp i Stortinget. Mer og mer tyder på at regjeringen Bondevik ikke kan akseptere et nederlag i en så viktig sak, selv om den samme MMI-målingen viste at et knapt flertall mener regjeringen bør bli sittende. Det samme mener åpenbart også Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jens Stoltenberg. Han sier det er uverdig at statsminister Bondevik antyder at denne kampen står om regjeringsmakt. Thorbjørn Jagland følte seg ærekrenket da Aftenposten antydet det samme. Når vi kjenner partiets egen behandling av denne saken i 1997 og Stoltenbergs reaksjon på SFTs avgjørelse i fjor vinter, må slike uttalelser bare karakteriseres som hykleri.
  • Stoltenberg hevder at denne regjeringen er en ulykke for landet fordi den godtar nederlag i fleng og ikke er styringsdyktig. Likevel vil han nå stappe nok en kamel ned i halsen på Bondevik, og dermed forsterke den elendigheten regjeringen har påført land og styringssystem. Slik dobbeltmoral er litt for lett å gjennomskue.
  • Spillet om gasskraftsaken har fått et innslag som bør få konsekvenser for utbyggeren Naturkraft. Det er dette selskapet som har bestilt den juridiske utredningen flertallet i Stortinget støtter seg på i spørsmålet om instruksjonsretten til regjeringen. Men Naturkraft, som er nesten helstatlig eid, nekter å gi den samme utredningen til regjeringspartiene. Stortingsflertallet vil heller ikke offentliggjøre dokumentet. Enn om noe slikt hadde skjedd med Arbeiderpartiet i regjering? Det ville selvsagt blitt både spetakkel og oppvask. Nå gjelder åpenbart andre regler. Men det betyr også at utredningen er verdiløs.