Maktens avmakt

Mens den forrige maktutredningen satset på ukjente blad innen forskningen, er den nye maktutreder en veletablert akademisk størrelse. Og professor Øyvind Østerud er vel bevandret i maktens mange korridorer. Han er solid og mangfoldig. Men evner han å gå ut av sitt gode skinn?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå har han i alle fall muligheten. For når makten igjen skal kartlegges, har den tatt en omdreining. I dag baler vi med internasjonaliseringens betydning for maktutøvelsen. Vi strever med å plassere det sivile samfunn mellom staten og markedet. Vi ser at mediene spiller en rolle som maktutreder Gudmund Hernes bare ante i 1970-åra da han lanserte tesen om det medievridde samfunn.

  • Markedet er blitt et annet både hjemme og ute. En ny internasjonal elite sitter foran forhengene i de interkontinentale flyene og tar beslutninger som bestemmer hvordan du og jeg skal ha det. Norge har også sine representanter i den flokken. De skalter og valter med milliarder av kroner og med tusener av arbeidsplasser. I deres verden er profitt alle tings mål, det gode liv består av hjem de unntaksvis besøker for å sove.
  • Disse herrer, det er ennå få kvinner blant dem, har intet fedreland. Deres lojalitet ligger ikke i den tradisjonelle nasjonalstaten, men i kapitalen. Men fortsatt lever 90 eller 80 prosent av oss innenfor det nasjonale univers. Men hva betyr det for maktutøvelsen at den globaliserte økonomi har ledere uten en nasjonal forankring? Kort sagt: Er det mulig for politikerne å få grep på Tormod Hermansen, Kjell Inge Røkke eller Erik Tønseth?
  • For selv om markedet var der også i Gudmund Hernes' maktutredning på 1970-tallet, er det et annet marked når Kværner har sitt hovedkontor i London, og når EU telefakser beslutninger fra Brussel som vi ikke har vært med på, til de norske departementene. Makten er blitt mer komplisert å følge. Selv Posten er underlagt markedets makt, og distriktsvennlige politikere kjemper forgjeves for hvert eneste posthus som trues av nedleggelse.
  • Det er i lys av denne utviklingen at Thorbjørn Jagland først og nå Kjell Magne Bondevik stiller spørsmålet: Hva er politikkens vilkår under de nye betingelsene? De har oppdaget at de som politikere stadig påtar seg ansvar for noe de umulig kan gjøre noe med. Arbeiderpartiet med sine tradisjoner for å styre, ville naturligvis orientere seg i den nye virkeligheten. Senterpartiet, som stadig demonstrerer en gammeldags styringsretorikk og etterlyser gamle styringsredskaper, har ennå ikke oppdaget at de ikke virker. Men derfor har de satt sitt stempel på maktutredningen. Ingen partileder snakker så intenst om «markedsliberalismen», utredningens hovedord, som Anne Enger Lahnstein.
  • Min generasjon vokste opp med det norske flagg og Einar Gerhardsen. Staten var lett å identifisere, makten befant seg stort sett innenfor de institusjoner som var skapt for å utøve den. Norge var ett og avgrenset. Nå henter de unge sine kunnskaper på Internett, Spice Girls bestemmer deres musikksmak, Bill Clintons underliv er gjenstand for grundige drøftelser også hos oss og engelsk er de unges andre morsmål. Dette gjør noe med vår identitet. Norge er i langt større grad et land i verden enn det var den gang Norges-kartet var like stort som verdenskartet.
  • Samtidig skjer det også en oppløsning av den nasjonale identitet innad. Der det tidligere bare var universelle ordninger, likhet for loven og likhet i velferd, snakkes det nå om positive særordninger for grupper. Samene krever politisk makt for sin del, muslimske innvandrere godtar ikke den kristne enhetsskolen, kvinner krever kvotering, tatere, sigøynere og skogfinner skal godtas som identifiserte minoriteter. Ja, selv taperne krever særbehandling, akkurat som skipsrederne, som allerede er underlagt et spesielt skatteregime. Hva betyr det for maktforholdene?
  • Samtidig går det korporative system som var Hernes-utredningens hovedfunn, i oppløsning. For de organiserte interesser er det viktigere å høres i det offentige rom enn i et komitérom. Dette plasserer mediene i en spesiell maktstilling, som er lite kartlagt, men som jeg vet at ytringsfrihetskommisjonen er opptatt av.
  • En maktutredning gjør ingen revolusjon. Men den bidrar til å prege den samfunnsfaglige utviklingen. Gudmund Hernes laget en fortelling om makt. Han fant på gamle ord i nye sammenhenger, og brukte metaforer som gikk inn i dagligspråket om politikk. Jo, maktutreder Østerud bør nok gå ut av sitt gode skinn.