Maktens forlengelse

George W. Bush håper han får utnevnt en rekke dommere til Høyesterett. Det forlenger hans politiske liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GEORGE W. BUSH er kommet til den fasen da han begynner å tenke på hvordan han skal forlenge sitt politiske liv. Om vel tre år er det ugjenkallelig forbi, og han har ingen opplagt politisk arving. Under alle omstendigheter er det en viss usikkerhet forbundet med dette å skulle framstille seg for folket i valg. Da er det bedre å plassere politiske trosfeller i embeter de utnevnes til, der de kan sitte til de dør. En slik politisk institusjon er den føderale høyesteretten.

THE SUPREME COURT er en av de mest fascinerende politiske institusjoner jeg kjenner. Den er, som en av de tidligere justitiariene har sagt, «klart amerikansk i utforming og funksjon». Den franske baronen Alexis de Tocqueville, som studerte det politiske systemet i USA i flere år på 1830-tallet, og som skrev et verk om det amerikanske demokratiet som ennå er standardpensum for alle som vil forstå det amerikanske samfunn, hadde samme syn: Det amerikanske domstolssystemet er unikt, «... en mer imponerende juridisk maktinstitusjon er ikke skapt av noe folk». The Supreme Court er skapt for å utøve en helt spesiell rolle som konstitusjonens vokter og sikre kontinuitet i statsstyret, foruten at den selvsagt skal dømme kriminelle og andre lovbrytere og sørge for at kapitalistene ikke konkurrerer hverandre til døde med ufine metoder.

MEN DET SOM gir en sittende president mulighet til å forlenge sitt eget politiske liv gjennom høyesterett, ligger i at dommerne utnevnes på livstid. De sitter nær sagt i det uendelige, rekorden er visstnok 36 år. For George Bush åpner det seg en mulighet til å ta et slikt grep allerede i sommer, for justitiarius Rehnquist, som er over 81, er nå så kreftsyk at det er et stort spørsmål om han kan fungere videre. Han ble utnevnt til formann for retten av Ronald Reagan, men har sittet der siden 1970-åra. Han er en av de fem konservative dommerne. Derfor trenger Bush enda en utnevnelse for å vippe flertallet i patent konservativ lei. Til det har han ennå tre år.

MEN DET RARE med slike dommerutnevnelser er at presidentene slett ikke kan være sikre på at dommernes politiske og ideologiske ryggmargsrefleks ved utnevnelsen vil vedvare. Det finnes eksempler på konservative dommere som er blitt liberale. I den sittende rett har Anthony Kennedy «sviktet» det konservative image han hadde da Ronald Reagan utnevnte ham i 1987. Rehnquists forgjenger, Warren Burger, ble utnevnt av Richard Nixon som en patent konservativ, men utviklet seg i liberal retning. Det er dette den kristen-konservative falanksen som støtter Bush, frykter. En del Bush-tilhengere vil til og med stille Kennedy for riksrett, fordi han har vært tunga på vektskåla i kjennelser som har gått de konservative imot: abort, dødsstraff, integrering, bønn i skolen, homofiles rettigheter og pornografi. For Bush er det avgjørende å erstatte ham med en av sine egne. Under Schiavo-saken i vår, da det politiske Amerika ble mobilisert i kampen om liv eller død for den hjernedøde Terri Schiavo, krevde talsmenn for de kristen-konservative nærmest at domstolene burde avskaffes, fordi de var for «liberale».

STORT SETT HAR Bush hatt liten grunn til å klage over rettens avgjørelser. Det var ved dens hjelp han ble valgt i 2000. Like før sommerferien avsa retten tre dommer som alle peker i konservativ lei. Men det er unektelig noe merkelig med dette at ideologisk markerte dommere endrer ståsted. Det virker som om jussen lever sitt eget liv innenfor høyesterettsbygningen. Stilt overfor loven, og ofte også Grunnloven, tvinges dommerne igjen og igjen til å reflektere over hva som er det gode og rettferdige samfunn. De er naturligvis ikke upåvirket av de vinder som blåser også utenfor deres eget hus, selv om de skal holde seg til paragrafene. Uten sammenlikning for øvrig, finnes det noen eksempler på slike metamorfoser også i norsk rettshistorie. Kommunisten Emil Stang, som var justitiarius etter 2. verdenskrig, ble politisk moderert i sin tid som dommer, Carl Bonnevie kan være et annet eksempel.

DET ER HVOR DU har tenkt deg hen, som bestemmer hva slags samfunnssyn du har, postulerte historikeren Jens Arup Seip. Høyesterettsdommere har som kjent nådd sitt endelige bestemmelsessted på jorda. Da tenker de kanskje på sitt ettermæle og livet i det hinsidige. Dessuten kan det selvsagt være fristende for en amerikansk dommer å være på linje med det liberale etablissementet de treffer på fritida. Men her er det nok mer snakk om politikk og juss enn psykologi. Selv i politikken skifter jo folk ideologisk ståsted.