Maktens maktløshet

I Kosovo møter nasjonalismen seg selv, ikke bare i form av serbisk maktbruk og albansk separatisme. Også NATOs maktløshet er et resultat av idealet om hver nasjons demokratiske selvstendighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For hvilken demokratisk valgt regjering tar sjansen på å få sine vernepliktige soldater tilbake fra Kosovo i plastsekker? Betegnende nok er det bare Storbritannia og Nederland som ivrer for militært engasjement i Kosovo: Begge landene har yrkeshær, ikke allmenn verneplikt. Med «våre gutter» utkommandert nytter det ikke å sende soldater til fjerne himmelstrøk uten at de ofrer seg for nasjonens interesser. Så langt er det bare fremmedfiendtlige partier som synes å kunne framstille militær intervensjon i Kosovo som det.

  • Det fremmedfiendtlige Dansk Folkeparti ivrer for å sende danske styrker til Kosovo, for på den måten å hindre en ny flyktningstrøm til Danmark. Slik argumenterer man for beskyttelse av menneskerettigheter langt fra hjemlandet i vår ubarmhjertige verden.
  • Foreløpig har flyktningstrømmen bare nådd nabolandene, og mens fortvilte kosovoalbanere strømmer over grensene til Albania og Makedonia for å slippe unna serbernes brutalitet, diskuterer FN og NATO hva man nå skal gjøre, som om volden i Kosovo er kommet overraskende på dem. Men Kosovo har vært en krutt-tønne siden før krigen i Bosnia brøt ut. Ja, noen serbere vil kanskje hevde at kosovoalbanerne og verden for øvrig har hatt 609 år til å forberede seg på hva som nå kan komme.
  • Drønnene fra dagens granatkastere og skrikene fra sårede kvinner og barn i Kosovos landsbyer er som ekko å regne - fra slaget ved Kosovo Polje 28. juni 1389. Der kjempet blant andre serberne mot tyrkernes okkupasjonshær. Sultanen ble drept, men tyrkerne seiret. Serbernes drøm om å videreføre det romerske riket under serbisk ledelse tok slutt. Likevel oppfattet de seg som slagets moralske seierherrer. Og i den «femhundreårsnatta» som fulgte, framsto Kosovo og slaget i et overjordisk lys, gjennom folkesanger og dikt. Kosovo Polje ble forvandlet fra et geografisk sted, til den serbiske nasjons vugge.
  • Det viktigste folkeeposet forteller om fyrst Lasar, som døde i slaget, men som etter sin død ble utnevnt til helgen og tsar over alle serbere. For å vise hvilket Serbia han ønsket seg, og samtidig markere kravet på Kosovo, lot Slobodan Milosevic fyrst Lasars levninger føre tilbake til Kosovo Polje på 600-årsdagen for slaget, 28. juni 1989. Da var 90 prosent av innbyggerne i Kosovo albanere, og altså «fremmede». At albanerne kjempet side om side med serberne 600 år tidligere, bryr ikke de serbiske nasjonalistene seg om. Fortida er det man gjør den til. Dessuten var albanerne blitt muslimer i mellomtida.
  • Fra 1974 til 1989 hadde Kosovo tilnærmet selvstyre, med albansk som hovedspråk. Men Milosevic, som bygger sin makt på nasjonalismens forvirrede drømmer, innførte strengt serbisk kulturelt og politisk overherredømme. Opprinnelig ville flertallet av den albanske befolkningen bare ha sitt selvstyre tilbake, og de gjorde motstand mot serberne gjennom ikkevold. De siste månedenes voldshandlinger har imidlertid rekruttert stadig flere til den albanske frigjøringshæren, og kravet om full selvstendighet lyder stadig mer høylytt.
  • Separatisme er noe man i NATO frykter mest av alt. Kosovos løsrivelse fra Serbia eller forening med Albania kan ødelegge den skjøre balansen på Balkan fullstendig - for ikke å snakke om hvilken motstand Milosevic vil kunne mobilisere mot at «folkets vugge» forsvinner. Derfor diskuterer man muligheten for å bombe serbiske mål, eller plassere en stående NATO-hær i området.
  • Da får NATO bare et nytt protektorat på Balkan. Konflikten i Kosovo kan ikke løses med militære midler, den kan bare forskyves. Problemets kjerne er den ulykkelige forening av kultur og politikk, bærebjelken i nasjonalismen og nasjonalstatsprinsippet. Om det har virket frigjørende og demokratiserende i Vest-Europa, skaper det lett krig i etnisk blandete områder. Der heter det etnisk rensing. Det Vesten kan gjøre, er å bidra til at andre statlige organiseringsprinsipper får gjennomslag. Men da må vi tale med annet enn bomber og finne andre argumenter enn egen fremmedfrykt for å engasjere oss.