Maktens maskerade

Og vi som trodde at Norge og Russland var medlemmer i en felles verdikommisjon der Kardemommeloven gjelder og ingen lusker på hverandre. I det minste burde nå tsaren i Kreml ha grepet inn og forstått at han ikke skulle utvise nordmenn, men skamme seg. Russland er jo reformert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så viser det seg at reaksjonen på spionasjeskandalen i Norge ble vel så hard som i den kalde krigens dager. Før kommunistregimet brøt sammen, hadde Norge utvist 47 sovjetborgere, mens bare seks nordmenn, hvorav to diplomater var blitt utvist fra Sovjetunionen. Nå er antall utviste diplomater fordoblet.

  • Bare de mest blåøyde kan tro at spionasje opphørte med Berlinmurens fall. Så lenge det har eksistert makt, har det eksistert spioner. De kommer til å følge oss i all framtid. Russiske analytikere setter Norges utvisning av de fem russiske diplomatene i sammenheng med Nikitin-saken og rettssaken mot ubåtkapteinen Valerij Petrenko i Bergen nylig. Vårt eget etterretningsvesen skal angivelig ha mislyktes i å tappe dem for gradert materiale, og tok derfor hevn ved å markere seg på en annen måte.
  • Uten å legge for mye vekt på denne forklaringen, skal vi merke oss at nyhetsbyrået AP synes å feste lit til den. Beveger vi oss nemlig inn i spionenes verden, dukker vi samtidig ned i konspirasjonenes innfløkte labyrinter. Alt er fordekt, ingenting er slik det synes som - noe farsen omkring POT, Svein-Erik Lamark, VG og regjeringen skulle bevise. At utenlandske nyhetsbyråer mister tråden, og foretrekker den mer lettfattelige russiske versjonen, bør ikke forbløffe oss.
  • Vi skal merke oss et forhold til. Den verden av spill, forstillelse og hemmelighetskremmeri som omgir enhver spion, preger hele det politiske system i Russland. Ja, alle nivåer av makt har der intrigen som kjennetegn. Det gjelder like meget i Jeltsins Russland som i Bresjnevs Sovjetunion. Derfor blir norske næringsdrivende og investorer viklet inn i et nett av korrupsjon og omveier når de skal oppnå noe. Loven eksisterer, men den gjelder ikke. For ingenting er slik det ser ut.
  • Samtidig med utvisningene er Boris Jeltsin blitt forkjølet. Men i likhet med hva som var tilfelle da sovjetlederne ble syke, spekuleres det på hva forkjølelsen betyr. Er han alvorlig syk? Blir det snart presidentskifte? Eller er det hele et spill for å utsette møtet i SUS? Ingen basiller er nemlig mer politiske enn de russiske. Når diplomater fra et slikt land kommer til Norge, skal vi ikke bli forbløffet over at de ikke stoler på åpne kilder. Offentlig informasjon bare tilslører «det egentlige», som ikke kan avsløres uten gjennom konspiratoriske møter.
  • Den begynnende rettsstat som er utviklet i Vest-Europa baseres på det motsatte prinsippet: Maktstrukturene er åpne og gjennomsiktige. Det hadde vært å håpe at reformene i Russland hadde ført til at så også nå var tilfelle der. Men de har fra Jeltsins første regjeringsdag konsentrert seg om økonomi, ikke rettsutvikling. Grunnleggelsen av en rettsstat er derfor etter hvert blitt et gjennomgående krav fra de fleste politiske leirer i landet. Spørsmålet er hvordan.
  • Det retter seg til oss i Vesten også. Det er god skikk selv å oppføre seg på den måten man ønsker at andre skal te seg, men kunne man for eksempel forestilt seg følgende telefonsamtale: «- Goddag, dette er Per Sefland i Politiets overvåkingstjeneste. Snakker jeg med den russiske ambassadøren? - Da? - De har nok ikke lest Knut Hamsun. - ??? - Da ville De voktet Dem for å involvere Dem i August-typer. For øvrig, det aller meste av det Deres agenter spør om bak Fagerborg kirke i kveldsmørket, kan De få fra åpne kilder, så som telefonkatalogen. Mener De likevel at De trenger hemmeligere informasjon, må De bruke en mer intelligent måte å finne den på, ellers må vi utvise Deres folk.»
  • I stedet har POT lusket på de russiske diplomatene gjennom sin egen trippelagent i flere år. Nå synes de å ha sett snittet til å benytte noe så ettertraktet som russiske spioner til å markere seg i den norske offentlighet. At tsarens korridorer forblir i halvmørke tjener ikke Russlands interesser. Det må også kunne gå an å spørre om hva som tjener Norges interesser best, at man leker gjemsel med en frilansspion, utviser russiske diplomater og tar sjansen på motreaksjoner, eller fortsetter å bygge det samarbeidet med Russland som er påbegynt.