Maktens mulighet

Statsbudsjettet er regjeringens mulighet til å vise at den mente alvor med Soria Moria.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSBUDSJETTET er et konkret uttrykk for regjeringens visjoner. De nærmeste ukene vil vise om det gir regjeringen redskaper som kan skape politisk bevegelse som setter spor. Soria Moria-erklæringen ble tolket som at de rød-grønne skulle tilføre politikken politikk igjen. Men når regjeringen har hatt mulighet til å vise at den mente alvor, har den enten snublet eller veket tilbake. Gårsdagens budsjettforslag viser at regjeringen mener alvor med barnehageløftet. Men etter 20 år med slike løfter, representerer det ingen alvorlig samfunnsendring.

EN AV VÅR tids illusjoner er at regjeringer er blitt maktesløse. De har tapt makt oppover, til det globaliserte markedet, og nedover til særinteresser, til den private sektor og til mediene, heter det. Derfor har sosialdemokratiske regjeringer, også i Norge, dempet sine styringsambisjoner. De ser ut til å være mer opptatt av de bånd som utvilsomt legges på maktutøvelsen enn på de muligheter regjeringsposisjonen fortsatt gir. Vi ser for mange statsråder som overmannes av en følelse av at den virkelige makt ligger like utenfor rekkevidde for deres politiske vilje.

DE TO SISTE dagene har Dagbladet vist at de sosiale og økonomiske forskjellene øker i Norge. Var det ikke det de rød-grønne skulle gjøre noe med? Det er jo fortsatt mulig å øke skattene og overføre mer fra dem som skummer fløten av vår velstandsøkning. Det er også mulig å legge om til grønnere skatter. Det behøver ikke å bety skatteflukt, for de fleste OECD-land øker det offentliges andel av nasjonalinntekten. Norge er et eksempel på at man ikke taper konkurransekraft selv med stor stat. Men Stoltenberg har satt seg sjakk matt på det feltet med sitt løfte om å holde skattene på 2004-nivået. Derfor vil nok klasseskillene fortsatt øke. Forurensning, kriminalitet og innvandring er politikkområder som lettere lar seg håndtere i en globalisert virkelighet enn innenfor en nasjonal ramme. Helse, samferdsel, fattigdom, eldrebølge, kultur, barns oppvekst og utdanning er store nasjonale felt der det er mulig å markere en forskjell med utgangspunkt i ideologi, filosofi eller hva man kaller det som skal holde sammen ulike interesser slik at en regjering kan løfte sammen. Og på disse områdene bruker regjeringen mye penger. Men Finland har vist at det også er mulig å drive en aktiv næringspolitikk som legger grunnlag for ny vekst når gamle industrier blir utdatert. Regjeringen Stoltenberg huskes for en dørfabrikk.

DET ER ALTSÅ fortsatt rikelig rom for politikkens tilbakekomst. Statsråder som viser entusiasme og idérikdom kan få oppslutning om store endringer. Strategiske grep er nok vanskelig å ta når du driver regjeringspolitikk fordi du alltid skrubber mot andres kortsiktige taktiske mål. Men en kombinasjon av god analyse, stramme prioriteringer og realisme når det gjelder gjennomføringsmuligheter, gir utbytte. Gro Harlem Brundtlands fanesaker var bærekraftig utvikling og kvinnesak . Hun forteller i sine memoarer at fordi alle regjeringsmedlemmer var villig til å ofre noe for det ene, fant de penger i en trang tid til å utvide fødselspermisjonen betydelig. Regjeringen huskes for dette.

DET ENKLESTE i verden for en statsråd er å reagere på problemer som kommer drivende forbi. Man blir begivenhetenes lojale tjener. Men politikk er å skape bevegelse. De politikere som greier å gjøre en politisk vending og endre systemet, får velgernes tillit. Regjeringen Stoltenberg har ikke levert noe som tydelig skiller den fra den forrige, bortsett fra at den bruker mer oljepenger. Ut over Jonas Gahr Støre er det ingen av statsrådene som har vokst i embetet, slik en Gunnar Berge, en Kjell Opseth eller en Finn Kristensen gjorde under Gro. Men jeg syns Kristin Halvorsen viste evne til å komme i forkant av særinteressene da SV nylig formulerte en politikk for gasskraftverket på Mongstad. Tenk om regjeringen kunne gripe fatt i hele miljøpolitikken på den måten. Gro viste sin vei ved å ta 40 prosent kvinner i regjeringen. Regjeringen Stoltenbergs miljøpolitikk har bare mobilisert vetogruppene. Det er ikke nok å kjøpe en millionvilla på Bygdøy for å gi folk flest tilgang til sjøen.

DET ER ETT av demokratiets dilemmaer å skape lederskap. Eliten skal lytte til folket, men også bruke makten. Regjeringen Stoltenberg vant valget fordi de tre partiene hadde et budskap om at det var tid for fellesskapets investeringer for framtida. Det gikk hjem hos velgerne på vandring. Spørsmålet nå er om statsbudsjettet overbeviser som svar på løftene om forandring. Hvis velgerne sitter igjen med inntrykk av at det bare var en måte å vinne valg på, er det fare for at de går til neste tilbyder på arenaen.