Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Maktens ruin»

I morgen får kanskje sentralstyret i Arbeiderpartiet beskjed fra Jens og Thorbjørn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER FRISTENDE å ty til anonyme kilder for å skrive om Arbeiderpartiet før morgendagens sentralstyremøte. «Striden mellom Jens og Thorbjørn handler om politikk, om hvor langt moderniseringen skal gå og hvor mye av det tradisjonelt sosialdemokratiske som skal være igjen,» sier en varm Jagland-tilhenger og tidligere statsråd.

«Det er noe som mangler i partiet som det er vanskelig å sette ord på. Kjernen i Ap's problem er vanskelig å beskrive, det har å gjøre med noe så vanskelig som forholdet mellom kulturelle identiteter, forestillinger om barns, ungdoms og eldres roller i samfunnsutviklingen, og synet på pengers egenskaper som mål og midler i alle mulige mellommenneskelige transaksjoner. Kari og Ola og Ali og mange andre trenger en ny verdidebatt - og en verdslig, liberal, «folkelig», men ikke liberalistisk plattform. Det bør sås noen nye frø,» sier en Stoltenberg-tilhenger.

OM DETTE ER KLARGJØRENDE, er vel mer enn tvilsomt. Men hvorfor alt dette oppstyret? Både Jagland og Stoltenberg bedyrer at de er enige om det meste. Men ingen av fløyene har tillit til den andre. For å slippe å drøfte politikk pukker både Jagland og Stoltenberg på prosedyrer i lederdebatten. Men prosedyrer er maktarrangementer. Einar Gerhardsen kunne se suverent bort fra slike ordninger, og avgjorde sakene i bøttekott. Andre ganger var han overformell og kunne som statsminister skrive brev til sentralstyret på fredag og som formann på mandag lese for sentralstyret at han ville gå av som statsminister. Det var det Haakon Lie kalte et statskupp med motsatt fortegn. Men det var før 1967, da pressen begynte å bane seg vei inn i de innerste rom i partiene. I dag må ledelsen først og fremst stå til rette i aviser og på TV, ikke i de formelle partiorganene.

ARBEIDERPARTIETS problemer nå beror på at partiet simpelthen har gjort unna sin oppgave i det norske samfunn, slik statsviteren Tor Bjørklund nylig påviste i Nytt norsk tidsskrift. Dessuten er jeg usikker på om de to kandidatene er i stand til å ta fatt på det det dreier seg om. Selv om det er imponerende at Thorbjørn Jagland skriver bok midt under striden, så ledes intet parti og heller intet land gjennom bøker. Da ville Kim Il Sung ha blitt en stor sol også i andres øyne.

STOLTENBERG er pretendenten som alle mener er den nye vin. Hans ideologiske fundament er sosialøkonomien. Men evner han å lage en fortelling ut av det han leser i tabellene? Fredag skrev han en artikkel i Dagsavisen; den etterlyste visjoner, men viste ingen. Jeg tror han trenger å skaffe seg en folkets røst som rådgiver, en som har levd så lenge ute i virkeligheten at han vet at det betales fisketrygdavgift for å fiske, og at pensjonssystemet er blitt så komplisert at flere enn far Thorvald går seg vill. Jens er en seintkommen 68-er, men jeg har mistanke om at han ikke fikk med seg kurset i Det kommunistiske manifest. Han kjenner ingen historie lenger bakover enn sin egen. Det blir for lite.

THORBJØRN JAGLANDS styrke har vært Yngve Hågensen. Og Hågensen er nok tung, men hans organisasjon blir lettere og lettere. Jagland vil gjerne modernisere partiet slik de rådende vinder blåser. Men samtidig har han sin forankring i en partiorganisasjon som egentlig utgjør hovedproblemet når partiet møter dagens utfordringer. Der ute er det lite vårliv i revnene. Det er de forvitrede kadres organisasjon. De har fullført sin oppgave, og tror partiets vansker henger sammen med det delte lederskapet.

DISSE TO LEDERNE for hver sin partihalvdel står mot hverandre uten å formulere seg klargjørende for et oppgjør. De er som deltakere i en middelalderturnering som ikke vil løfte lansene. De står ikke fram med noen analyse av hva som er de formende kreftene i samfunnet. Partiet må bli troverdig på saker som har med miljø, bolig, skole, fordeling og næringsliv å gjøre. Men dette må gis en fellesnevner. Det er ikke alle av de fem ubalansene, som Jagland kaller dem, som treffer potensielle Ap-velgere. Men de som ikke finner sin egeninteresse innenfor disse feltene, må få hvelvet en himmel over de praktiske tiltak slik at de blir overbevist om at de bør gi avkall på egne særgoder for å få løsninger som samlet sett er bedre for alle. Dette får du ikke fra sosialøkonomenes tabeller, men du får det heller ikke fra Det norske hus, ikke engang om Terje Rød-Larsen ble satt til vaktmester.

EN AV DE SISTE som kunne gjøre en slik øvelse, var Einar Førde da han i 1980-åra var nestleder og kunne spille på lag med et dynamisk partikontor under Jaglands ledelse. Det er ikke lett å finne en ny politikk for en annen tid selv om andre har greid det ute i Europa. Der er det snakk om gjenfødelse gjennom ledelse: Tony Blair med sin «Tredje vei», Gerhard Schröders «Neue mitte». Men sånt får man ikke til med sprikende utspill eller formaldyktighet. Et godt lederskap for Arbeiderpartiet er et lederskap som oppfattes som tydelig, tillitvekkende og fremadskuende av den brede offentlighet. Jeg tviler på at det kan oppnås med den nåværende lederkonstellasjon. Og fortsetter den, kan det ende i det Rune Slagstad har kalt «Maktens ruin».

Hele Norges coronakart