Maktens skjulte drøm

Vi lever i ei tid da frykt teller mer enn frihet. Da åpner det seg nye muligheter for kontroll av mennesker og medier, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITIKK ER EN virksomhet som har fellestrekk med magikerens metode. Tryllekunstneren styrer oppmerksomheten til et valgt punkt og benytter det tomrom som oppstår til å manipulere våre inntrykk. Kulturminister Trond Giske er en person som behersker slike teknikker. Hans utspill om et statlig medieombud er kamuflert som en hjelpende håndsrekning til alle som ufrivillig får privat og intim informasjon hengt ut på Internett. Det handler utelukkende om den lille manns interesser, ikke om den nevrotiske relasjonen mellom politikerne og mediene. Derfor er statsråden passelig uklar: Et ombud skal overvåke og gripe inn mot uønsket atferd på Internett og i andre medier. En egen ekspertgruppe skal utrede hvordan en slik ordning kan etableres. Blir Giskes drøm realisert, vil Norge bli det første og eneste landet i den vestlige verden med statlig kontroll av Internett og andre medier.

DET ER EN UTBREDT oppfatning blant den store gruppa av mediepessimister at de fleste i mediebransjen for lengst har solgt sin sjel til mammon – hvis de i det hele tatt var utstyrt med et slikt sanseapparat. Mediekulturen beskrives som lukket og blottet for innsikt om egne mekanismer og prioriteringer. Samtidig forventes det av oss at vi opptrer som hvite riddere som i full åpenhet og skinnende rustning kryper på bakken i selvkritisk ydmykhet. Dette hykleriet er en del av de vinder som blåser nå, og som kulturministeren har fanget opp. Det er lavkonjunktur for kjekke frihetsbegreper og friske faner med store ord om ytringsfriheten. Kontroll er tidas løsen, og det er fristende å bruke det lovløse rommet på Internett til å snike inn en pisk eller to som også gjelder andre medier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE KAN GÅ RIKTIG ille hvis ikke våkne mediebrukere og mediefolket selv engasjerer seg. På den ene siden gjelder det et prinsipp som dessverre ikke er en selvfølgelighet: Er det noen som ikke skal styre mediene, så er det staten. Samtidig finnes et reelt problem som er skapt fordi det ikke lenger er noen heldekkende sammenheng mellom redaktøransvaret og medienes utbredelse. Store deler av Internett opererer utenfor Redaktørplakatens og Vær varsom-plakatens deknings- og myndighetsområde. Det er særlig her vi finner de mest alvorlige krenkelsene av enkeltmennesker integritet og privatliv. Derfor haster det med å finne mekanismer som kan avhjelpe den rettsløshet ofrene opplever.

PRESSENS EGNE organisasjoner bør engasjere seg i dette arbeidet. Det er et vanskelig område fordi det befinner seg i krysningspunktet mellom juss og etikk, mellom statlig myndighet og etablerte selvdømmeordninger som Pressens Faglige Utvalg (som denne rapportør sitter i). Der det foreligger åpenbare lovbrudd, vil juridiske løsninger trolig være mest naturlig. F.eks. gjennom effektiv rettshjelp og bruk av relevante deler av offentlig myndighet (Datatilsynet, spesialmiljøer innenfor politi- og påtalemyndighet osv.). For øvrig vil det antakelig være mest hensiktsmessig å videreutvikle og skjerpe selvdømmeinstituttet. Det haster med å få fart på dette arbeidet.

SKEPTIKERNE AVVISER slike ordninger som tannløse og uten virkning. Som deltaker i PFU er jeg knapt noen uhildet observatør, men nettopp derfor er jeg også så forundret over den feilplasserte lov og orden-holdningen en del kritikere legger for dagen. Tror de virkelig at nye lover og ny politimyndigheten kan stanse overtrampene uten at det får uønskede konsekvenser? De ti bud oppnådde aldri å utrydde synden i verden. Ingen ny lov eller noe konstabelbryst har noensinne hatt kraft eller rekkevidde til å utrydde kriminaliteten.

SLIK ER DET OGSÅ med presseetikken. Den skapes, utvikles og vedlikeholdes hver dag gjennom tusener av avgjørelser. Resultatet er langt fra perfekt, og derfor trenger vi organer som uavhengig av statlig myndighet korrigerer, rettleder og fastslår hva som er akseptabelt og hva som er krenkende eller over grensen. Over tid er dette med på å fastsette mediets omdømme, altså det som går til kjernen av merkevarens ideelle og økonomiske verdi. Etikk er en øvelse uten ende, og hvert dilemma er unikt.

ROPENE PÅ STERKERE mediekontroll faller sammen med en økning i konfliktene mellom mediene og personer med politisk, økonomisk eller kulturell makt. Det er neppe tilfeldig. Også mediene og deres ledere er makthavere og representerer liknende interesser. Likevel: Når de som står i samfunnets øverste kommandoposter påberoper seg øm omsorg for den lille mann eller kvinne, er det grunn til å undersøke forholdet på en kritisk måte.