Maktens språk

Raseringen av selvstyreordningen og de brutale israelske overgrepene i Jenin er et varsel om hva palestinerne kan vente seg av Sharon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er i livet nesten aldri bare én sannhet å søke, sjelden bare én løsning å finne. Rettferdighet er en rastløs leting blant millioner av fakta. Den som vil etterstrebe rettferdighet, må ha en skeptisk, empirisk innstilling til alt og alle. En intellektuell må dyrke tvilen, ikke la seg innordne, aldri godta de enkle formler og de ferdige klisjeer. Han må ikke bøye seg for kravene om konformitet og lojalitet, enten kravene kommer fra makthaverne eller fra mengden.

Men også intellektuelle må kunne ta stilling, se forskjell på rett og urett, på sant og usant, på offer og aggressor, selv om det ikke alltid er like lett å oppdage forskjellen.

Det var ingen tvil om hvem som var offer og hvem som var aggressor på Balkan i begynnelsen av nittiårene, da Bosnia ble lovet trygge, ukrenkelige grenser, men i stedet fikk oppleve etnisk rensing og folkemord - av krigsforbryterdomstolen i Haag kalt «scener fra helvete, skrevet inn i de mørkeste kapitler i menneskehetens historie», under verdenssamfunnets passive overoppsyn.

Offer

Det er ingen tvil om hvem som var offer og hvem som var aggressor i USA 11. september i fjor, og det tjener enkelte intellektuelle til liten ære at de ikke så forskjell på et bevisst terroranslag mot tusener av sivile amerikanere - med det formål å ta livet av så mange som mulig - og sivile ofre i Afghanistan, der USA i det minste måtte prøve IKKE å ramme sivile. Men forskjellen mellom offer og aggressor ble visket ut etter hvert som krigen mer og mer rammet sivile afghanere som ikke hadde noe ansvar verken for terroraksjonene i USA, det afghanske Taliban-regimet eller regimets oppholdstillatelse til Osama bin Laden og hans venner. USA i Afghanistan, eller for den saks skyld NATO under Kosovo-krigen, kan i utgangspunktet ikke lastes for bare å ha hatt små eller ingen tap, men da USA og NATO insisterte på å bombe Afghanistan og Jugoslavia fra stor høyde, sa man samtidig hvor lite afghanske og jugoslaviske liv var verd.

Rett og urett

Det er heller ikke alltid like enkelt å skille mellom rett og urett i konflikten mellom israelere og palestinere. Når palestinske terrorister går inn på barnerommet og dreper jødiske barn, bør de ansvarlige kalles terrorister, og ikke «aktivister». Det er ynkelig av palestinske ledere å bruke unge selvmordsbombere som ammunisjon.

Under Golfkrigen valgte Yassir Arafat å omfavne Saddam Hussein. Etter 11. september valgte han, i en symbolhandling, å gi blod til de sårede i New York. Det er stygt å si det, men det første virket betydelig mer ekte enn den andre. Det er neppe tilfeldig at Yassir Arafat har vært langt mer effektiv i kampen mot palestinske demokrater og «israelske agenter» enn mot palestinske terrorister.

Men dette endrer ikke det faktum at Israel er en okkupasjonsmakt i Gaza og på Vestbreden, og at statsminister Ariel Sharon ikke ønsker noen palestinsk stat på de israelskokkuperte områdene. Raseringen av den palestinske selvstyreordningen og de brutale israelske overgrepene i Jenin, som Israel hindrer FN i å granske, er et varsel om hva palestinerne har i vente: en bantustan-fred, der folket og dets ledere skal behandles og straffes etter Israels og Ariel Sharons forgodtbefinnende.

Kort tekst

For snart tretti år siden, julen 1972, innledet USA terrorbombingen av Hanoi. Seint en kveld, hjemme ved kjøkkenbordet i Vällingby, skrev Olof Palme - «that Swedish asshole», som Richard Nixon kalte ham - en kort tekst om bombingen. Palme ringte den inn til Tidningarnas Telegrambyrå natt til lille julaften:

- Man bør kalle saker og ting ved deres rette navn. Det som nå pågår i Vietnam, er en form for tortur.

- Det man gjør, er å plage mennesker, plage en nasjon for å ydmyke den, tvinge den til å underkaste seg maktspråket. Derfor er bombingene en udåd.

- Det fins mange slike i moderne historie. De er ofte forbundet med navn. Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpville og Treblinka.

For å si det på Palmes språk: Nu finns ytterligare ett navn att foga til raden. Jenin - våren 2002.