Maktkamp eller eksplosjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Når reformisten Mohammed Khatami gjenvelges til president i Iran med åtte av ti avgitte stemmer, sier det ikke lite om endringene i det iranske samfunnet etter revolusjonen i 1979. Våren 1997 ble den da uerfarne politikeren valgt til president med et valgskred. I 1999 vant reformistene kommunevalget og i 2000 parlamentsvalget. Seieren denne gangen er enda klarere enn i 1997.

Likevel er Khatami og reformistene ute av stand til å gjennomføre sin politikk. Velgernes vilje er det liten tvil om, men deres vilje er ikke avgjørende. Dette viser et eiendommelig teokratisk regime som er i skrikende utakt med folket. På lang sikt er dette farlig for de virkelige makthaverne, de ortodokse mullaene i Vokternes råd og den åndelige lederen på livstid, Ali Khamenei. Men det er også farlig for Khatami og for Iran.

  • Derfor felte Khatami tårer da han motvillig gikk med på å stille til gjenvalg. Nå står han foran et nærmest umulig valg mellom å utføre oppdraget han har fått fra velgerne og ta kampen mot det religiøse lederskapet, eller svike velgerne og tilpasse seg sine religiøse overordnede. Khatami har advart mot den «eksplosjonen» han ser komme, dersom ikke folket får sin vilje.

Khatami er også en mulla og ingen revolusjonær, men en elegant og mild intellektuell som står fjernt fra politisk gatekamp. Hans prosjekt er å åpne det autoritære presteveldet forsiktig. Han har skapt et nytt klima i Iran, men alle viktige endringer er stanset av de ortodokse. Opposisjonelle grupper er forbudt, ledere arrestert og kritiske aviser er stengt.

  • Spørsmålet er nå om Khatami tross alt har festet et visst grep i første periode og nå med et sterkt folkelig mandat er i stand til å gjennomføre grunnleggende endringer i andre. Det kan ende i en voldsom maktkamp - eller i hans varslede «eksplosjon». Irans store naturrikdommer og landets strategiske beliggenhet gjør den videre maktkampen til et viktig anliggende for hele verden.