Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Maktkamp i regjeringen

I opptakten til Irak-krigen måtte statsminister Kjell Magne Bondevik sette foten ned for en for USA-vennlig Jan Petersen. Dette er én grunn til frustrasjon over Jan Petersen i KrF. En annen grunn er en uskyldig spasertur i Longyearbyen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den ferske politiske rådgiveren Åshild Mathisen (KrF) ante fred og ingen fare da hun på kvelden 22. august takket ja til å spasere rundt i Longyearbyen med de amerikanske senatorene. Med de mektige John McCain og Hillary Clinton i spissen var senatorene på Svalbard for å se på klimaendringer. Vert var utenriksminister Jan Petersen. Egentlig skulle også miljøvernminister Knut Arild Hareide fra KrF også vært med, men han ble syk og sendte sin politiske rådgiver istedet.

Da Petersen fikk nyss om kveldsturen, eksploderte han inne i lobbyen på Polarhotellet i Longyearbyen. Han var rasende over at Mathisen etter hans syn hadde eglet seg innpå senatorene og ikke latt dem få være i fred etter at den offisielle middagen var avsluttet. Dagbladet var tilstede under besøket og snakket med øyenvitner til opptrinnet.

Episoden er ikke blitt omtalt i media, men er likevel kjent for sentrale folk i KrF som rister på hodet over det de oppfatter som utidighet fra Petersens side og som frykt for at det KrF-styrte miljøverndepartementet skulle få sole seg i glansen av det viktige besøket. For dem føyer det seg inn i en rekke av irritasjonsmomenter over og politiske uenigheter med Jan Petersen.

Strid om Irak

Den alvorligste uenigheten gjelder utformingen av regjeringens linje i opptakten til krigen i Irak. Ved årsskiftet 2002/2003 var uroen over det som ble oppfattet som en USA-vennlig linje fra Petersens side, så stor at Bondevik grep direkte inn i utenriksministerens domene og tok styringen. Det forteller flere sentrale kilder som står Bondevik nært.

- Hadde Jan Petersen fått bestemme, kunne Norge ha havnet i en situasjon der vi støttet USAs kamp for å få til en resolusjon i Sikkerhetsrådet som gikk inn for krig, sier en KrF-kilde med innsikt i prosessen.

Bondeviks grep var politisk dramatisk og et brudd på den stilltiende forståelsen mellom Høyre og KrF. Det var Høyre som vant valget og som etter politisk tyngde skulle hatt statsministeren. Når de gikk med på å la Bondevik bli statsminister, ble det forventet respekt for at Jan Petersen skulle ha en svært selvstendig rolle i utenrikspolitikken.

Ulikt fokus

Fra årsskiftet og fram til krigsutbruddet var det viktig for Bondevik å markere at Norge var mot krig og han antydet til og med at Norge ville stå på et anti-krigsstandpunkt selv om det skulle lykkes USA og Storbritannia å få Sikkerhetsrådet til å avgi en ny resolusjon som åpnet for dette:

- Norge står fritt til å vurdere hvordan vi skal følge opp et eventuelt vedtak i Sikkerhetsrådet, sa han til VG søndag 2. mars.

Kilder nær Bondevik forteller at hans hovedbekymring var den massive hjemlige opinionen mot krig i folket, i Stortinget og i eget parti.

Petersens uttale linje i denne tiden var hele tiden at det viktigste var å holde Sikkerhetsrådet samlet, og at dette var viktigere enn innholdet i hva rådet kom fram til. I sentrale KrF-kretser ble dette tolket som en støtte til USA og Storbritannias kamp for å få FNs sikkerhetsråd til å autorisere krig.

For denne kretsen var det Bondeviks inngripen og sterke styring over de norske offentlige standpunktene som gjorde at Norge plasserte seg i de europeiske krigsmotstandernes leir.

- Det er nok å nevne at regjeringen var en av få ikke-sosialistiske regjeringer i Europa som gikk mot krigen, sier en regjeringskilde.

Uklare signaler

Uroen i KrF hadde også sammenheng med det de oppfattet som uklare signaler fra Jan Petersen overfor USA. Den amerikanske ambassadøren til Norge, John Doyle Ong, gikk ut i Dagsavisen så tidlig som 14. september 2002 og sa at USA forventet en omfattende militær støtte i en eventuell krig mot Irak. På dette tidspunktet var USAs og Storbritannias styrkeoppbygging i Golfen godt igang, men det politiske fokuset lå i FN og kampen for å få inn nye våpeninspektører til Irak.

Ong gav også uttrykk for at han hadde fått forsikringer fra Petersen om at Norge kom til å støtte opp om USA politisk. Det forteller flere kilder i forskningsmiljøet som hadde samtaler med Ong på denne tiden.

- Ong var bombesikker på at Jan Petersen hadde kontroll på saken, sier en av disse kildene.

Vollebæk utenfor

Bekymringen i KrF bunnet også i måten Petersen håndterte saken i UD. Jan Petersen og Kjell Magne Bondevik hadde i denne perioden nesten daglige telefonsamtaler og møter for å drøfte den løpende utviklingen i Irak-spørsmålet. Men i UD var det kun en svært liten krets som fikk innsyn i prosessen.

Blant dem som ikke var med i informasjonsutvekslingen var Norges ambassadør i Washington, Knut Vollebæk - tidligere utenriksminister fra KrF og en som står Kjell Magne Bondevik nær. Dette får Dagbladet bekreftet uavhengige fra kilder i UD og kilder utenfor med innsyn i saken.

Som embedsmann var Vollebæk ikke alene om å bli holdt utenfor den indre sirkel som daglig drøftet de norske posisjonene. De fleste norske ambassadører i utlandet, også de i svært sentrale poster i forhold til Irak-spørsmålet, ble holdt utenfor. Men i KrF-kretser trekkes utestengningen av Vollebæk som påfallende fordi han har svært gode kontakter i Washington. Enkelte KrF-kilder tolker behandlingen av Vollebæk som utslag av at Petersen skal ha behov for å «holde KrF på armlengdes avstand i utenrikspolitikken».

Ville orienteres

Denne punktet kom igjen opp under gjennombruddet i forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i sommer. Petersen var på ferie i Sør-Frankrike da hans forhandlere i Genève meldte om et forestående gjennombrudd i forhandlingene om nye handelsregler. Petersen avbrøt ferien og dro til Genève for å være med.

På Stortinget reagerte Senterpartiet og SV offentlig på at norske politikere ikke ble holdt løpende orientert om framdriften i forhandlingene som har stor betydning for norske næringer. Det var en reaksjon også KrFs utenrikspolitikere delte, og det skapte irritasjon da Petersen kontant avviste en slik løpende dialog under innspurten i forhandlingene.

Tilbakelent

Under hele den saklige og politisk motiverte misnøyen ligger det en frustrasjon i deler av KrF over det de ser på som Petersens tafatthet. Fra statsministerens kontor legges det naturlig nok vekt på Bondeviks svært aktive rolle i å ringe kolleger i utlandet, dyrke nettverk, skape nye vennskapsforbindelser og gjennom dette fremme norske interesser.

Petersen fremstilles av sentrale KrF-ere og forskere med gode forbindelser til UD som tilbakelent og lite villig til å gå inn i andre fora enn de strengt offisielle. Petersens forgjengere, Thorbjørn Jagland og Knut Vollebæk, var svært aktive overfor sine internasjonale nettverk for å gi Norge en større innflytelse enn det landets reelle posisjon internasjonalt skulle tilsi.

- Vi tappes for utenrikspolitisk kapital for hver dag som går under Petersen, er dommen fra en innflytelsesrik aktør på dette feltet i KrF.

Les i morgen: Petersen svarer kritikerne

FOR TETT: Bakgrunnen for Bondeviks inngripen i Irak-politikken var frykt for at Petersen kunne føre Norge inn som de facto støtteland for USA, her ved utenriksminister Colin Powell.
RASERI: Jan Petersen tok i august mot senatorene Lindsey Graham, John McCain og Hillary Clinton på Svalbard. Han reagerte rasende da KrFs representant under besøket gikk kveldstur med senatorene i Longyearbyen.
SKJØVET UT: Sentrale KrF-folk reagerer på at ambassadør Knut Vollebæk i Washington ble holdt på utsiden når Jan Petersen drøftet Norges Irak-politikk. Her er de sammen under en 125-års jubileet for sjømannskirken i New York.
ANSPENT: Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen på statsministerens kontor da våpeninspektørene la fram sine rapporter fra Irak i februar i fjor. På den tida var det uro i regjeringspartneren KrF over Petersens Irak-politikk. De mente han var for USA-vennlig.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media