Maktskifte i Jordan

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Meldingen om at kong Hussein (63) av Jordan i går ble holdt kunstig i live etter lang tids kreftsykdom, innevarsler et maktskifte i det hashimittiske kongeriket og et taktskifte i nasjonens forhold til sine naboland. Gjennom sine 47 år ved tronen er kong Hussein blitt et symbol på stabilitet og moderasjon i en region herjet av krig og eksplosive motsetninger. Fredsavtalen mellom Jordan og Israel fra 1994 og rollen som brobygger i den israelsk-palestinske fredsprosessen vil prege Husseins ettermæle, mer enn hans tidligere rykte som playboy og mislykket krigsherre fra krigen med Israel i 1967.
  • Nå er det Husseins eldste sønn, kronprinsregent Abdullah (37), som skal føre arven videre. Husseins egen bror, kronprins Hassan, er overraskende skjøvet ut i kulden. Det knytter seg usikkerhet til Abdullahs evner som regent og ikke minst til om han kan videreføre kong Husseins konfliktdempende rolle i regionen. Et maktskifte i konstitusjonelle former vil i seg selv være en første test på Abdullahs lederskap.
  • Abdullah står også overfor store utfordringer i sitt eget land. Iraks innmarsj i Kuwait i august 1990 ble en katastrofe for den jordanske økonomien. FNs oljeboikott av Irak rammet Jordan hardt, og kong Husseins nøling overfor Saddam ble en belastning på forholdet til USA og kongedømmene i Golfen. Krigen skapte hundretusener av nye flyktninger i et land som alltid har slitt med et betydelig palestinsk flyktningproblem. Fredsavtalen med Israel har ikke gitt den økonomiske effekten mange jordanere håpet på.
  • Kong Husseins opplyste enevelde har vært langt fra noe demokrati. Stabiliteten har hatt sine omkostninger, men kongen har greid å styre utviklingen trinnvis i riktig retning. Han har også maktet å kontrollere muslimske ekstremister på en klokere måte enn andre land i regionen. Men Husseins arv kan ikke føres videre gjennom fortsatt enevelde. Etter Hussein kan ikke Jordan basere sin politiske og økonomiske utvikling utelukkende på den personlige kongemakt.