Maktspillet

Åge Korsvold er ute. Nå raser slaget om Orkla og Kværner. Mens maktens dresskledde pengemenn planlegger nye bakholdsangrep og allianser. Som de «slimåler» og «sjørøvere» de er.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nye eksempler på næringslivselitens smakfulle beskrivelser av motparten og seg selv dukker nok opp etter slaget om Orkla og Kværner. Da får vi det endelige oppgjøret om en ny norsk finansinstitusjon med DnB, Kreditkassen og Storebrand i potten.

De samme folkene går igjen overalt. Kjell Inge Røkke, Jens P. Heyerdahl, Tore Lindholt, Svein Aaser, Finn A. Hvistendahl, Stein Erik Hagen... Noen nye kommer til, som Christen Sveaas og Johan H. Andresen jr., mens andre faller fra: Gerhard Heiberg, Erik Tønseth, Åge Korsvold og snart DnB-sjef Svein Aaser - kanskje.

Lite land

- Vi lever i et lite land, det er alt jeg kan si, og jeg tror vi legger for stor vekt på enkeltpersoners påvirkningskraft, sa Åge Korsvold for noen uker siden, da han skulle forklare hvorfor hans nære venn Stein Erik Hagen forsynte ham med gullkantede milliongaver. Som var nødvendig fordi lønna hans på 1,6 millioner var altfor dårlig.

- Får man for mye penger, blir alt bare mer komplisert. Jeg hadde ikke tatt denne jobben hvis mitt ønske var å tjene penger, fastslo den da etisk uklanderlige Korsvold noen år tidligere.

Så hva har skjedd i mellomtida? Svaret er, som vi skal se, ikke opplagt. Men norsk næringslivs mektigste er få, de går igjen i lukkede rom, og de utvikler en egen kultur - som absolutt ikke er noen søndagsskole.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har sett metoder bli brukt, som jeg sist så på landsmøtet i AKP i 1980, sier styremedlem og hovedtillitsvalgt Stein Stugu i Orkla om maktkampen de siste månedene. Og viser til rykter, baksnakk og lyssky manipulering.

Bakspiller

Også i Orkla-striden er Kjell Inge Røkke etter alt å dømme en avgjørende bakspiller. Og Røkke er mannen alle i næringslivet - bortsett fra Jens P. Heyerdahl - elsker å piske.

I fjor var Åge Korsvold en av Norges mektigste. Og kalte bramfritt Kjell Inge Røkke for en «sjørøver» i forbindelse med Røkkes overtakelse av Aker-gruppen. Og Folketrygdfondets Tore Lindholt fulgte opp med å si at Røkke forfordeler aksjonærer og tapper «selskapets ressurser til fordel for en eller noen få aksjonærer».

Og den fromme kjøpmann Stein Erik Hagen?

Lovforbud mot Røkke

- Han (Røkke) er en raider som tømmer selskapene. Jeg mener at landet ikke trenger slike mennesker. Den typen forretningsmenn er det verste jeg vet, og burde forbys i Norge.

Mente Hagen i fjor. Og brukte deretter sin egen leke- og pengekasse Steen & Strøm til å berike sin nære venn Åge Korsvold med opsjoner for millioner av kroner.

- Uansett, jeg kommer ikke til å foreta noen fiendtlige grep overfor Orkla. Det ville vært umoralsk, fastslo Hagen fra sitt jaktslott i Hallingdal, hvor han ifølge Dagens Næringsliv feiret julehøytida og leste juleevangeliet.

Et halvt år seinere står han til knes i det konsernsjef Heyerdahl i Orkla åpenbart ser på som et fiendtlig oppkjøp fra jaktkameratene Hagen, Sveaas og Andresen jr.

Og mens Heyerdahl sin vane tro stort sett tier, hagler grove insinuasjoner og påstander mot Heyerdahl fra den ivrige kirkegjenger Hagen - som har som sitt livsmotto at «det kommer ingenting i en lukket hånd».

Det er makt, og milliarder av kroner, i de foldede hender.

«Oralsex er også sex»

Bak Røkke står Jens P. Heyerdahl. Som multimilliardærene Hagen og Christen Sveaas ikke har mye til overs for etter at en stor post Orkla-aksjer ble parkert utenfor deres rekkevidde:

«Hvis det nu viser seg at Heyerdahl eller andre nøkkelpersoner i Orkla har operert i kulissene da den underlige transaksjonen fant sted, vil man påstå at de aktuelle personer ikke er selskapet? På samme måte som jeg vil hevde at oralsex er sex, vil jeg også hevde at et selskap er summen av sine medarbeidere,» skrev Sveaas i et leserbrev til Dagbladet. Og tilføyde: «Hvis det nu viser seg at Orkla har spilt en rolle i kulissene under denne nu famøse transaksjonen, kan det for Heyerdahl være en trøst at Clinton klarte seg. Det er det ikke sikkert han gjør.»

Spillebrett

Egeninteresse og pengejag er dagens mantra, også for folk flest. Men anstendighet, tilbakeholdenhet og samfunnsansvar vil folket fremdeles gjerne ha fra samfunnstoppene. Men næringslivets elite oppfører seg som om de er beruset av maktspillet i de lukkede rom - langt fra grasrot og virkelighet.

Er næringslivet et eneste stort spillebrett? Kanskje. Synliggjort av Rimi-Hagens konspirasjonsteori om Jens P. Heyerdahl som spillets mester: Heyerdahl stanset i 1997 Korsvolds plan om å slå sammen Storebrand og Kreditkassen, men støttet siden tanken om at «noen» burde tilby Åge Korsvold gullkantede opsjoner. Hvoretter «noen» i Heyerdahls krets ledet pressens oppmerksomhet mot de samme opsjonene - akkurat da jaktlaget til Hagen og Korsvold hadde slagplanen klar for hvordan Heyerdahl skulle fjernes som konsernsjef i Orkla.

- Enhver kan jo tenke selv, sier Hagen.

Tiurleik

Heyerdahl har alltid hatt visjoner. Mange tror at visjonen nå dreier seg om å skape en ny nasjonal bankstruktur, med større og slagkraftige enheter som kan møte konkurransen fra utlandet. Kreditkassen, DnB og Storebrand ligger i potten.

Men for å fusjonere må noen toppledere vike stilling.

- Dette er som en tiurleik. Det er bare én som kan vinne, sa storinvestoren Tharald Brøvig i fjor da bankfusjonsspillet kom i gang.

Nå er Korsvold borte fra Storebrand, men Svein Aaser og Tom Ruud sitter i bankene.

Jens P. Heyerdahl har visstnok hukommelse som en elefant. Og fra gammelt av er ikke Svein Aaser i kritthuset; det kom klart til uttrykk på DnBs representantskapsmøte 5. mai 1998 da DnB sparket konsernsjef Finn A. Hvistendahl og ansatte Svein Aaser mot Jens P. Heyerdahls vilje:

- Det er bare én ting som imponerer meg ved Svein Aaser. Det er hans evne til å markedsføre seg selv, sa Heyerdahl.

«Slimål»

Den gang var Gerhard Heiberg styreformann i DnB og Aker. Han var heller ikke blant Heyerdahls favoritter, men var altså en av de mektigste menn i norsk næringsliv. Det er han definitivt ikke lenger, og har nesten bare et frynset generalkonsulat for Togo å smykke seg med: Da han sparket Tom Ruud fra Aker, ble han kalt en «slimål» av hovedtillitsmannen - og forsvant raskt samme vei som han hadde sendt Hvistendahl fra DnB og Tom Ruud fra Aker.

Personene er få. Motsetningene er mange.

Nå er Finn A. Hvistendahl, med sitt livsmotto «Det beste som Finns», inne i varmen igjen. Etter to år med botsøvelser på sidelinja. Erkefienden hans Heiberg er fjernet fra all innflytelse. Ifølge Hvistendahl i 1998 spredte Heiberg falske rykter om Hvistendahl i «miljøet». Han fikk hjelp av de innleide konsulentene Tor Mikkel Wara og Amund Djuve, skrev Dagens Næringsliv den gang. Amund Djuve er nå sjefredaktør - i Dagens Næringsliv. Og Tom Ruud er også tilbake igjen, i Kreditkassen - klar for å bli solgt, fusjonert og/eller sparket av sine eiere, med staten i spissen.

Staten opptrer vel på en annen måte som eier? Regjeringen grep jo inn og sparket Statoil-sjef Harald Norvik for en budsjettsprekk. Tja. Noen få måneder seinere satt man musestille og så på at statseide DnB lånte Kjell Inge Røkke milliarder av kroner - slik at Røkke kunne kjøpe Aker RGI-aksjene, og deretter bruke selskapets verdier til å betjene lånet.

- Dette er et opplegg som ligger langt hinsides det anstendige og etisk forsvarlige, hevdet professor, tidligere NTH-rektor og SINTEF-sjef, Johannes Moe. Som også mente at lovligheten burde vært prøvd for domstolene.

Uansett. Harald Norvik er ledig på markedet. Han har tillit både hos politikere og i tunge næringslivskretser. Og er kanskje nestemann som trekkes fram fra møllposen for å bestyre en toppjobb i norsk næringsliv - for eksempel Den Nye Store Norske Finansinstitusjonen?

For en ny mann blir det neppe. Vi er jo så få i dette landet.