Mål og midler

Men er det viktig om invasjonen i Irak var folkerettsstridig eller ikke, når det er bra at Saddam er borte?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Helliger målet midlet? Spørsmålet står sentralt i debatten om forspillet til invasjonen i Irak som stadig plager Tony Blair. I internasjonale medier formuleres det slik: Tenk om George Bush likevel hadde rett?

Den tidligere redaktøren Piers Morgan skriver om et møte med den britiske stabssjefen like etter invasjonen der general Mike Jackson avfeier all kritikk i Daily Mirror med å si at Saddam var en drittsekk som fikk som fortjent.

Men det var den samme general Jackson som ville forsikres om at invasjonen ikke brøt med internasjonal lov: «Jeg tilbrakte nylig mye tid på Balkan for å sikre at Milosevic havnet bak lås og slå. Jeg har ikke til hensikt å havne i cella ved siden av ham i Haag.»

Det blir neppe reist sak mot Tony Blair ved en internasjonal domstol, men pårørende til britiske soldater kan reise sak mot forsvarsdepartementet hvis krigen var ulovlig. Det er en grunn til at daværende forsvarssjef Michael Boyce fikk regjeringsadvokatens forsikring fra Blair om at den planlagte invasjonen var lovlig.

Labours valgstrateger frykter at mange velgere mener det ikke er nok at Saddam fikk som fortjent. Mistanken øker om at statsminister Tony Blair manipulerte demokratiske kontrollmekanismer da Storbritannia gikk til krig som USAs eneste allierte av betydning. Blair sa at invasjonen var nødvendig for å opprettholde internasjonal lov og for å hindre diktatorer i å neglisjere vedtak i FNs sikkerhetsråd. Logikken blir ikke innlysende dersom invasjonen var brudd på de lovene som den skulle forsvare.

Blair kunne ha tapt den avgjørende avstemningen i Parlamentet som autoriserte maktbruk, dersom tvilen ved lovligheten hadde vært kjent i Labour. Da måtte britenes invasjonsstyrke ha holdt seg i ro.

Den nye britiske offentlighetsloven som trådte i kraft ved årsskiftet, har bidratt til å opprettholde presset på statsministeren. Onsdag i påska måtte regjeringen motvillig offentliggjøre oppsigelsesbrevet til Elizabeth Wilmshurst som var leder for Utenriksdepartementets rettsavdeling. To setninger var unntatt offentlighet. I de to sensurerte setningene skriver Wilmshurst at regjeringsadvokat lord Goldsmith endret standpunkt i spørsmålet om lovligheten av militær maktbruk fra ulovlig til lovlig. utenriksdepartementets rettsavdeling og Wilmshurst selv sto fast på standpunktet om at maktbruk bare var lovlig dersom FNs sikkerhetsråd vedtok en ny resolusjon som ga klarsignal. Det synes som om Goldsmith ble presset til å endre standpunkt, men det benekter han.

Utenriksminister Jan Petersen viste til lord Goldsmiths konklusjoner da han i Stortingets vandrehall den 21. mars 2003 sa at Sveriges statsminister Göran Persson var «helt på jordet» når Persson mente invasjonen var folkerettsstridig. Carl I. Hagen viste til lord Goldsmiths standpunkt da han kritiserte regjeringen Bondevik for at den ikke helhjertet støttet invasjonen, mens professor Ståle Eskeland i et foredrag i Oslo Militære Samfund sier kategorisk: «At krigen mot Irak var folkerettsstridig, er udiskutabelt.»

Statsminister Tony Blair avslår alle krav om å offentliggjøre regjeringsadvokatens utredning fra 7. mars 2003 der Goldsmith skriver at det var tvil om lovligheten av en krig uten en ny resolusjon. Men Goldsmiths konklusjon på ett A4-ark om at militær maktbruk var lovlig som han avga 10 dager seinere, ble lest opp i Parlamentet. Skjærtorsdag forsvarte utenriksminister Jack Straw i Parlamentet at Goldsmiths første råd til regjeringen fortsatt skal holdes hemmelig.

Mellom det første og det andre rådet ba Goldsmith om, og fikk, en skriftlig bekreftelse fra Blair om at det var sikre bevis for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og derfor brøt med kravene i FN-resolusjonene. Blair leverte altså selv forutsetningen som gjorde invasjonen lovlig i Goldsmiths øyne. Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, og bevisene som forelå før invasjonen, var tvilsomme.

Men er dette viktig, når det er bra at Saddam er borte? Bare hvis man mener det er viktig at demokratiets kontrollmekanismer ikke omgås av makthavere som ønsker å sette seg ut over dem. Bare da.