Målbundet

Kvinner har ikke noe de skal ha sagt i norske medier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM NOEN dager er det 25 år siden landet fikk sin første kvinnelige statsminister. Med Gro Harlem Brundtland kom fem år seinere også kvinneregjeringen; så kalt, fordi det gisp! var nesten halvparten kvinner rundt kongens bord. Da var det meste gjort, trodde mange. Resten ville gå av seg selv. Og hvis du spør mannen i gata i dag, vil han si at vi har oppnådd full likestilling. Det er jo kvinner over alt, er det ikke?Nei, det er fortsatt langt mellom damene i det offentlige rom. Hvis medieomtale reflekterer et riktig bilde av hvem som har noe å si her i landet, er kvinner stadig underrepresentert og oversett. Og det går feil vei. Av de 100 mest omtalte personene i norske medier i fjor, var bare 11 kvinner, ifølge Norsk Samfunnsbarometer, gjengitt i Aftenposten. Kvinnene som fikk slippe til var en idrettsstjerne, en kronprinsesse, en dronning, en LO-leder og seks statsråder.

DET ER FLERE grunner til at kvinner blir lite brukt som kilder av journalister. Alle forteller at vi er mindre likestilte enn man kan få inntrykk av fra de samme mediene. Målingen avslører både hvor få kvinner som har fremskutte posisjoner, og at kvinner som har slike posisjoner kvier seg for å stikke hodet fram. Statistikken tyder også på at redaksjonene er konservative og autoritetstro i sin kildebruk. Det er den etablerte makteliten som slipper til i mediene. Ja, og sportshelter og kjendiser, selvfølgelig.Som journalist vet jeg at kvinner er motvillige kilder. Nå er generalisering likestillingens største fiende, men etter lang erfaring må jeg innrømme at menn er lettere å få i tale. Med unntak av politikere, er kvinner generelt mer forsiktige og konfliktsky. I den tabloide dramaturgi er det lite rom for tvil, nyanser og forbehold, og når deadline nærmer seg, er det derfor fristende å ringe en spissformulert, skråsikker mann fremfor å hale ordene ut av en fryktsom kvinne. Hvis beskjedenhet er en dyd, er kvinner i overkant dydige.

MEN ALT HENGER sammen med alt, som Gro sa. Mangelen på kvinnelige rollemodeller bidrar til at utviklingen går treigt. De få som tør å stikke seg fram, stikker seg også ut. De representerer fortsatt like mye sitt kjønn som seg selv. Kvinnelige politikere må tåle terningkast og sexistisk sjikane. Når tre styremedlemmer i Statoil gjør jobben sin, er det mest oppsiktsvekkende at de er kvinner. Det kvinnelige blir diskutert og problematisert som annerledes fra normen. Det innbyr ikke til å slå seg løs med den selvsikkerhet mange menn synes å ha.Og nå har jeg gjort det igjen. Denne våren skal det stå hundrevis av artikler og kommentarer om kvinner i styrene. Allerede har de fått stempelet «selskapsdamer». Men kvotering virker. Det skaper kritisk masse. En kvinne er en selskapsdame, 40 prosent kvinner er styremedlemmer. Kanskje på tide at mediene også innfører kjønnskvotering.