Målet helliger midlene?

«Aldri mer må en enkelt historie bli fortalt som om den var den eneste.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VED SIDEN AV serien med gråtende kvinner er «Guernica» utvilsomt et av Picassos mest monumentale verk. Det fascistene ødela i landsbyen Guernica, er bevart i dette maleriet. Det er ofrenes maleri, deres skrik, deres beretninger om det onde som rammet dem.

Å fortelle sine beretninger er et behov alle ofre har, et behov like gammelt som kampen mellom det gode og det onde. Til alle tider har ofrenes lidelser blitt dramatisert. Det har hendt at dramatiseringen er blitt overdrevet, eller rett og slett konstruert, ikke bare om det som skjer, nåtida, men også fortida. Derfor undrer jeg på: er det legitimt å ikke stille spørsmål ved virkelighetsbeskrivelsen dersom man sympatiserer med ofrene? På en måte velger vi hvem vi vil ha sympati med i en konflikt, og dermed hvilken framstilling av virkeligheten vi går god for.

For hvorfor er det slik at dersom vi får forståelse for at tamilene er ofre, vil kravene de fremmer som sine rettigheter uten videre være legitime? Når vi sympatiserer med svarte i Vesten fordi de diskrimineres, hvorfor blir det underordnet hva slags behandling svarte menn utsetter kvinner for? Skulle det at noen har vært utsatt for mishandling bidra til å skape aksept for nedverdigende og kanskje voldelig atferd?

I UMINNELIGE TIDER har det vært kamp om rett og rettigheter, min rett og din rett, min rett mot din rett. Disse kampene har også vist historisk at de som ber om anerkjennelse av sin rett, ikke nødvendigvis gjør det fordi de mener at rett er rett. Det hender ofte at de gjør det bare fordi det er deres rett. For eksempel: Erik Gjems-Onstad var med i motstandsbevegelsen under krigen. Gjorde han dette fordi han var mot nazisme, eller var det fordi han var motstander av okkupasjonen? Det første gjør ham også til motstander av okkupasjonen. Det andre gjør ham ikke nødvendigvis til motstander av nazisme. Forskjellen har avgjørende betydning.

Med andre ord: å være motstander av å bli diskriminert betyr ikke nødvendigvis å være mot diskriminering. Når en kvinne gjør krav på sine rettigheter, betyr det alltid at hun er for alles rettigheter? Nederlandske Pim Fortuyn, som nylig vant et lokalvalg, har sikkert vært uønsket av enkelte fordi han er homofil. Det hindrer ham ikke i å ønske andre dit pepper'n gror fordi de har en annen hudfarge. Selvsagt har en kvinne, en svart, en homofil eller en tamil rett til å fremme sine rettigheter. Det gjør dem imidlertid ikke nødvendigvis til forkjempere for allmenne menneskerettigheter. Jødene har lenge vært utsatt for grusomheter. Har dette ført til at de er blitt forkjempere for allmenne menneskerettigheter - også andres?

DET KAN IKKE FORSVARES å holde målet så høyt hevet - uansett mål - at alle midler kan tas i bruk. Hvis man ønsker å oppnå allmenne menneskerettigheter, kan man selvsagt ikke bryte disse på sin vei mot dette målet. I arbeidet med å få aksept for et humant menneskesyn har vi kommet dit at det er en nødvendighet å se på intensjonene, målene og midlene som tas i bruk, som en del av en helhetlig tankegang.

Søren Kierkegaard sa en gang at sannheten alltid er subjektiv. Med andre ord: en sannhet behøver ikke nødvendigvis å være den eneste. Eller som romanforfatter og kunstkritiker John Berger sier: «Aldri mer vil en enkelt historie bli fortalt som om den var den eneste.» Ingen steder i dag er det anledning til å forstå dette bedre enn i Midtøsten.

DE SOM SIDEN 40-tallet blindt har gått inn for å støtte jødene, trenger å forstå dette. Og de som vil gå for palestinernes rettigheter, eller for den saks skyld for hvilken som helst gruppe eller individ som behøver solidaritet, må også være varsomme. Picasso ville kanskje ha laget et sterkere maleri enn «Guernica» hvis han hadde vært vitne til det som skjer i Midtøsten i dag. Et slikt maleri i dag ville kanskje ikke ha vært et «Guernica» som viser hva som skjer med fascismens ofre, men fascismens ofres ofre.