Målrettede sanksjoner

Økonomiske sanksjoner er den reaksjonsformen det internasjonale samfunnet setter i verk mot verstinger i det internasjonale samfunnet. Virker de? Denne uka har sikkerhetsrådslandet Norge arrangert et nasjonalt samråd om bruken av sanksjoner i internasjonal politikk. Og det er det gode grunner til å gjøre. Ikke bare er sanksjoner Sikkerhetsrådets desidert mest populære form for tvangsmakt, det er også et yndet maktmiddel for menneskerettighetsaktivister og utenrikspolitikere med et moralsk utsyn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En gruppe stortingsrepresentanter, anført av Kjell Magne Bondevik, har gjentatte ganger bedt regjeringen om å arbeide for en internasjonal handelsembargo mot Burma. Er dette en god idé? Eller mer generelt: Finnes det gode grunner til å forvente at stater som Burma, Irak eller Cuba vil endre sin politikk som et resultat av tradisjonelle økonomiske sanksjoner?

Det enkleste svaret er negativt: Det er liten sammenheng mellom økonomisk straff og politisk gevinst.

De mest optimistiske studiene konkluderer med at drøyt 2/3 av samtlige økonomiske sanksjoner siden 1945 var helt uten effekt, og at de resterende hadde begrenset virkning.

Økonomiske sanksjoner har dessuten ofte vist seg å være kontraproduktive: De styrker det sittende regimet, samtidig som sivilbefolkningen man ønsker å hjelpe, påføres store lidelser.

Problemene

Hva er så årsaken til dette manglende samsvaret mellom økonomisk tvangsmakt og politiske mål? Tre forhold er særlig viktige:

Det har vist seg at den politiske eliten ofte er nærmest immun overfor økonomisk press. Eliten kan berike seg selv gjennom å kontrollere smugling, svartebørs o.l., og derved flytte kostnadene ved sanksjonene over på de svakeste gruppene i samfunnet.

Økonomiske sanksjoner har begrenset effekt på ikke-demokratiske regimer. Årsaken er at disse regimene (som oftest) ikke baserer sin makt på folkelig oppslutning, men på militærmakt. Både økonomiske og ikke-økonomiske sanksjoner har en klar tendens til å samle befolkningen mot omverdenen. Dermed styrkes snarere enn svekkes det sittende regimet.

Symbolikk

Det ligger et paradoks i bunnen av debatten om sanksjoner. For mens forskere i lang tid har betvilt effekten av tradisjonell økonomisk krigføring, har politikere i økende grad etterspurt nettopp denne typen sanksjoner.

Årsaken til dette synes å være at forskere og politikere i virkeligheten interesserer seg for to ulike spørsmål. For forskeren er spørsmålet om, og under hvilke betingelser, sanksjoner vil kunne ha effekt. Politikerens spørsmål er et annet, nemlig om sanksjoner, politisk sett, er et fornuftig tilsvar på internasjonale begivenheter. Og politikkens raison d'être vil ofte være styrt av en handlings symbolske kraft: Vi ser en krig, en massakre, en Milosevic eller en Haider på TV - å innføre sanksjoner er en måte å symbolisere, eller simulere, at noe blir gjort, at politikerne har vilje til å håndheve sin moral på den internasjonale scenen.

Sanksjonsvirkemidlets egentlige virkning blir dermed ofte et sekundært hensyn.

Målrettet

Hva betyr alt dette? Poenget er ikke at sanksjoner, i alle sine ulike utgaver, er virkningsløse. Å avvise sanksjoner som virkemiddel vil være ensbetydende med å gå inn for økt bruk av militærmakt eller å henfalle til likegyldighet.

Poenget er at sanksjonsvirkemidlet må spisses til. Generelle handelsrestriksjoner må erstattes av sanksjoner som rettes direkte inn mot den politiske eliten, og mot bestemte produkter. Målene må være begrensede og tidshorisonten kort.

Sikkerhetsrådet er allerede i gang med en slik omlegging av FNs sanksjonspolitikk. Her er også Norge med. Men ett helt avgjørende skritt er ennå ikke tatt, nemlig at Rådet foretar en radikal omlegging av de drøyt ti år gamle straffesanksjonene mot Irak. Det internasjonale samfunnet har i det hele tatt mye å lære av disse.

I den sammenheng er det ikke spesielt oppløftende at mange av de samme stortingspolitikerne og menneskerettighetsaktivistene som kritiserer FN-sanksjonene mot Irak, også står i fremste rekke for å få innført tradisjonelle økonomiske sanksjoner mot Burma.

Henrik Ibsens doktor Relling ville, kan hende, gitt diagnosen konsekvensblind «rettskaffenhetsfeber».