Målstyrt skole

I Dagbladet 20.01. uttrykker Gudleiv Forr skepsis til et syn på utdanning karakterisert som bokførerlogikk og revisorvisjoner. Hans ærend er et forsvar av universitetene som kulturinstitusjoner, ikke som produsenter av eksamensvitnemål.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Liknende motsetninger så vi nylig i debatten om «blåruss» og NRK-ledelse. I begge saker ser man to fronter. På den ene side de som har bokførerlogikk som total forståelsesform, også i synet på kultur og utdanning. På den andre side de som mener målbar og kortsiktig lønnsomhet er et snevert perspektiv som setter umistelige verdier på spill.

Samme motsetning finnes i synet på norsk skole, men forsøkene på offentlig kulturkritikk av skolen etter reformene i 90-åra ties i hjel.

Vi har hatt perioder da debatten om skolens ideologi har vært både skarp og het. Arnulf Øverland tok et oppgjør med sin tids kristendomsopplæring som ensrettende undertrykking av all sann åndsfrihet i landet. I dagens skole er tvangsmessig opplæring i religiøse dogmer heldigvis en fremmed tanke. Men ønsket om å oppdra folk i «rett tankegang» har en tendens til å følge utdanningsinstitusjonene som nisser på lassene. Med 90-åras skolereformer fikk vi en slik stor og mektig nisse, nemlig målstyringen.

I den gamle skolen måtte lærere agere som utpreget kristelige for å ha håp om gjøre karriere. I dag må de følge prosedyrene for målstyring - selv om den tilhører tankegods fra industrisamfunnet og ikke kunnskapssamfunnet.

Manifest

Alle ser selvfølgelig at målrettet arbeid og god planlegging er nyttig. Målstyringen derimot er innført som autorisert tenkemåte uansett fag, uansett emne. Den generelle læreplanen, som er norsk skoles kulturelle manifest, munner ut i 17 motsetningspar. Likevel kreves det at all framgang skal være målbar og strukturert lineært og skjematisk som på et mekanisk verksted. Problemet blir selvsagt å alltid tilstrebe målbarhet når man arbeider med komplekse og motsetningsfylte forhold. Vanskelig målbare verdier underkommuniseres i runde på runde, og tilbake står kun de målbare forhold i tilværelsen. Unge mennesker trenes gjennom dette i et reduksjonistisk syn på sin egen læring og utvikling, og i siste instans på seg selv. De må gjøre seg selv til objekter og instrumenter i sin egen utdanningsplan. Konsekvensene ser vi ennå ikke - men vi får snart en hel generasjon som er opplært i at mennesket er et middel. Dersom man selv kun er instrumentet i sin egen strategi for effektiv måloppnåelse - hvorfor ikke også gjøre andre til det? Man kan bruke sin neste som seg selv. Kulturelle og menneskelige verdier som ikke er kvantifiserbare, blekner bort.

Motkultur

Skole, universitet og NRK skal ifølge festtalene danne en motkultur mot slike utviklingstendenser. Fungerer da en økonomisk-industriell forståelse av kunnskap, kultur og dannelse? Målstyringen kveler dannelsesprosessen, for man kan ikke «planlegge, gjennomføre og måle» personlig vekst. Derimot fungerer målstyring ypperlig som en systematisk dressering og «studieforbereding» til det nye universitetet der gjennomstrømming blir målet på suksess.

150-årsjubilanten Garborg har portrettert en bondestudent som lengter etter boklig kunnskap. Gutten vil bort fra så vel grublende pietisme som fattig matstrev og drømmer om et rikere åndelig liv. Men pengemangel og den evinnelige og ydmykende markedstilpasningen i forhold til ulike sponsorer korrumperer studenten fullstendig.

Avkristnet

Siden Garborgs tid har Norge for en stor del blitt avkristnet og sosialdemokratisert. Ungdom tvinges ikke lenger til andakt eller til ydmykelser for å få studieplasser. Men målstyringens kvalitetskontroll av åndelig framgang er et like subtilt instrument som fattigdom, og resultatet kan bli sørgelig likt.

I dag er det bred enighet om at solskinn og brød og ånd eies av alle, selv om ordet ånd føles ubekvemt gammelmodig. Gudleiv Forr uttrykker det heller som «å gi livet dypere mening og gjøre tilværelsen morsommere for alle». Men dette vil koste mye penger og tid - til dybde og refleksjon, til «unyttig kunnskap» og grunnforskning og til smal kultur. Til gjennomtenkning for alle i stedet for gjennomstrømning av alle.

Billigere blir det å venne de unge av med ustyrt tenkning fra grunnskolen av. Så får vi nok bred oppslutning om bokførerlederne. For dem blir målstyringen en sann velsignelse.