Mamma har brystkreft - hva med oss?

FROGNER I SØRUM (Dagbladet): - Leger har en egen evne til å ikke være til stede når de er til stede. Jeg lurer på hvordan de skal klare å informere en hel familie om arvelig kreft på en omsorgsfull måte, sier Ranveig Rognerud (51).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sammen med døtrene Nina (31) og Siv (30) lar hun tankene fly tilbake til 1986. Da fikk hun brystkreft og måtte fjerne det ene brystet. Jentene hennes tenkte aldri på at det kunne ramme dem selv. Nå har de fulgt legens råd om å ta mammografi etter fylte 30 år.

- Jeg husker godt legen som bare henviste meg videre, uten å vise den minste medfølelse. Redd og forbanna satt jeg i bilen og gråt etterpå, sier Ranveig.
De seinere år er hun blitt et rutinert medlem av kreftforeningens besøkstjeneste. Og hun har sett forskjellen på leger som bryr seg om hele mennesket, og de som stort sett snakker til organene.

- Spørsmål og svar kan nesten være det samme. Det er evnen til medfølelse, at noen bryr seg om deg, som teller, sier hun.

Mammografi

Ranveig er foreløpig ikke tilbudt noen gentesting. Hun har ikke bedt om det heller. Hun er den eneste som har fått brystkreft på sin side av familien. Så langt hun vet.

- Det er ikke så lenge siden folk ikke snakket om kreft, sier hun.

Men både Ranveig og døtrene opplever stadig at noen nær dem får kreft. Det begynner å bli mange i Akershus, sier de.
- Jeg vet ikke om jeg ville tort å velge bort et tilbud om genetisk veiledning, sier Nina og får støtte av Siv:

- Jeg har aldri tenkt på dette før i det siste. Jeg tror ikke jeg får brystkreft, men jeg vet jo at jeg kan få det.

Mange spørsmål

Kvinnene tenker høyt over kjøkkenbordet. Gentesting kan ikke avvises, mener de. Men ikke pådyttes, heller.

- Jeg har jo tenkt på at mamma fikk hormonbetinget brystkreft og at jeg selv tar p-piller, sier Nina.
Alle lurer på hvorfor antall tilfeller av kreft øker. Særlig blant unge kvinner.

- Jeg synes det ramler sjukdommer ned i huet på oss fra alle kanter for tida. Samtidig kan man lese om hva man kan spise og hvordan man skal trimme for å forebygge sjukdom. Det er jo i meste laget. Skal man engste seg for alt, får man et elendig liv, sier Siv.

Konklusjonen hjemme hos Ranveig Rognerud er at noen tåler å få vite om arvelig sjukdom. Andre tåler det ikke.

Og helsevesenet får en vanskelig jobb.

- Det er ikke noe vits i å få vite at man kan få arvelig kreft, hvis helsevesenet ikke har noe hjelpetilbud, sier alle tre.