«Mamma levde i et helvete»

I åtte måneder kjempet familien for at Gerd Sagvolden skulle få en operasjon i utlandet. Pengene fantes, men Rikshospitalet ville ikke bruke dem. Så sviktet Gerds hjerte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONGSBERG (Dagbladet): Gerd Sagvolden ble funnet på magen i senga, blå-lilla i ansiktet og på brystet. Sannsynligvis hadde hun vært død i flere timer da pleierne på sykehjemmet fant henne om morgenen 20. oktober 2001. 68-åringen døde av hjertestans, forårsaket av parkinsonkramper.

Ett år seinere føler døtrene Irén og Lisbet Sagvolden voldsom bitterhet. Moren skulle opereres. Rikshospitalets lange venteliste og avslag på operasjon i utlandet gjorde derimot at hun aldri rakk å komme under kniven. Gerd døde, mens 375 millioner kroner av den såkalte «utenlandsmilliarden» sto ubrukt.

- Mamma fikk aldri muligheten til å bli bedre. I stedet ble hun uskyldig offer i et hårreisende politisk spill om helsekroner, sier Irén Sagvolden (35) til Dagbladet.

Nå har familien klaget Rikshospitalet inn for fylkeslegen fordi de mener Gerd ikke fikk nødvendig helsehjelp innenfor et tidsrom som var medisinsk forsvarlig.

- Vi får ikke mamma tilbake ved å rippe opp i historien. Men for hennes verdighets skyld og i håp om at andre skal slippe å komme i samme situasjon, vil vi ikke tie lenger, sier Irén.

Lang kø

Gerd Sagvolden fikk hjernesykdommen Parkinson, også kalt «skjelvelammelser», 58 år gammel. Forverringen kom gradvis, inntil hun vinteren 2001 ble pleiepasient. Dag og natt herjet krampene kroppen hennes. Noen ganger var anfallene så kraftige at lemmene ristet sammenhengende i flere timer. 68-åringen klarte knapt puste - langt mindre snakke, gå eller spise. På gode dager kunne hun ha et par rolige timer.

- Mamma levde i et sant helvete. Ingen kan forestille seg hvor ille parkinson er. Hun fikk aldri ro, aldri sove ut, forteller Irén, som pleiet moren det siste året hun levde.

Gerds eneste håp var operasjon. På nyåret 2001 fastslo Rikshospitalet at hun tilhørte gruppa som ville ha god effekt av det risikofylte inngrepet. Håpet brast da ventetida ble kjent.

- Sykehuset skyldte på lange pasientlister fra året før, manglende kapasitet og trange budsjetter. Vi ble stadig påminnet hvor kostbar operasjonen var, og hvor mange andre som hadde det like ille som oss. Det var helt grotesk hvordan vi ble møtt som pårørende, sier Lisbet Sagvolden (38).

For sent

I april henvendte familien seg til Rikshospitalet med anmodning om at Gerd fikk operasjon så raskt som mulig, om nødvendig i utlandet. Sykehuset avslo, og skyldte på språkvansker, penger, manglende kapasitet i nabolandene, og at de ikke kunne følge opp andre enn sine egne pasienter etter operasjon.

- Sykehuset manglet totalt kunnskap og engasjement for å sende pasienter ut av landet, hevder Irén. Gerd ble i stedet stående på venteliste i Norge. Familien fikk panikk. De kontaktet Rikstrygdeverket, som bekreftet at det fantes penger, dersom Rikshospitalet hadde vilje. Gerds allmenlege og psykiater sendte bekymringsbrev til sykehuset med påtrykk om at operasjon hastet. Ingenting hjalp.

- En av kirurgene hevdet mamma var for syk til å reise til utlandet. Mamma sa: «Jeg hadde reist til Mexico, hvis det hadde vært min siste sjanse». Hun fryktet hele tida at de skulle holde henne så lenge på vent at det ble for sent, sier Irén.

Utover høsten fikk Rikshospitalet mye pepper i media for manglende behandling av parkinsonsyke. 13 dager før Gerd døde gjorde sykehuset kuvending. Hun skulle i «nær framtid» opereres i utlandet, og legene skulle gjøre «alt som sto i deres makt» for å hjelpe. Århus og Kiel ble nevnt som reisemål. Oppfølging og videre behandling skulle skje her hjemme.

- Vi ventet bare på en dato. Det føltes derfor så meningsløst da mamma plutselig døde, sier Lisbet. Irén føler fortsatt en enorm tomhet.

- Vi får aldri vite om mamma fortsatt hadde vært hos oss, hvis hun hadde fått operasjon. Men hun burde fått sjansen, sier hun.

<P>BITTERHET: Lisbet og Irén Sagvolden føler en voldsom bitterhet over at moren aldri fikk operasjon, til tross for at det var penger tilgjengelig.