Manda' morra blues

«Tida er'e ingen som kan snu,» sang den nå avdøde visesangeren Stein Ove Berg. Desto viktigere er det å ile langsomt og ha en aktiv industripolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANDAG

morgen meldte NRK Dagsnytt om at 17100 arbeidsplasser i industrien har forsvunnet det siste året.

Ved lunsjtider samme dag kom meldingen om at LO trekker seg fra utvalget som skal legge fram forslag til nytt lovverk for arbeidslivet. Samtidig fikk Dagbladet i hus en meningsmåling fra MMI som viser at Høyre har falt ned mot sitt historiske lavmål, med en oppslutning på bare 12,5 prosent av velgerne. Det kan nesten se ut som det er en sammenheng. En tilsynelatende mislykket politikk for sysselsetting og verdiskaping gir stryk på meningsmålingene. Et budsjett som ikke satser aktivt på å bekjempe arbeidsledigheten ut over å føre en stram politikk som holder renta lav. Og en arbeidsminister som er så utålmodig etter å svekke ansattes stillingsvern at han pådrar seg organisasjonenes vrede. Det handler om en regjering og et arbeidsliv på kollisjonskurs. Det lover ikke godt for verken arbeidsplasser, rente eller stabile rammevilkår.

17000

arbeidsplasser på ett år. De har tilhørt 17000 enkeltindivider. Slike som Høyre setter i sentrum. Noen av dem har fått nye jobber. Men de fleste er blitt arbeidsledige. For ledigheten totalt har økt med mer enn 17000 det siste året, og det er ingen grunn til å tro at det er gutta fra forlatte industrigølv som nå serverer caffè latte på hippe steder i Oslo og Bergen. De forsøker isteden å betale renter og avdrag på boliglånet med trygd, så lenge de får det. Det er ingen vits i å prøve å selge huset på et sted hvor hjørnesteinsbedriften er lagt ned. Da får du sannsynligvis mindre igjen enn du har lånt. Mange av industriarbeiderne bor nemlig i de såkalte distriktene. Det er der industriarbeidsplassene er. Det er lenge siden vi hørte lyden av klingende metall på Aker Brygge i Oslo.

DE ER BLITT ADVART,

de 17000. Politikere av ymse slag har fortalt oss alle at vi er i det postindustrielle samfunnet, at den teknologiske utviklingen vil gjøre mange overflødige, og at det må satses på nye næringer og ny virksomhet. Thorbjørn Jagland sa det, Jens Stoltenberg sa det. De forberedte egne partifeller og fagforeningskamerater på at det ville skje nesten ufattelige endringer på arbeidsmarkedet de neste 50 åra.

Den nye sentralbanksjefen, Svein Gjedrem, sa det også. Han sjokkerte de striglede kvinner og menn som overhørte årsmøtetalen hans i 2001, da han anslo at 60000 arbeidsplasser i industrien ville forsvinne over en tiårsperiode. Han pekte dessuten på at det var en utvikling som politikerne kalkulerte med da de innførte handlingsregelen for bruken av oljepenger. Økonomene i Statistisk sentralbyrå regnet også på sakene, og kom med litt mindre dramatiske anslag: 10000 færre industrisysselsatte på 10 år. Men tallene vi hørte på radio i går, er mer dramatiske enn alle tidligere anslag. Den høyt respektere sosialøkonomen og utvalgslederen Steinar Holden sier at farten i utviklingen har vært «helt vill».

FORKLARINGENE

på hvorfor ledigheten har vokst så fort, er mange. At sentralbanken økte renta i fjor høst istedenfor å senke den, bidro kraftig. Kronekursen styrket seg så voldsomt at den på få måneder svekket norsk industris konkurranseevne like mye som ti uansvarlige lønnsfester på rad. Det blir omtrent som forskjellen på å nyte ei flaske konjakk over tid og å helle den i seg på styrten. Gjør du det siste, svekker du definitivt konkurranseevnen vis-à-vis dine partnere.

ALLE, OGSÅ LO,

må erkjenne at Norge har et høyt lønnsnivå generelt. Over tid bør politikere, arbeidsgivere og arbeidstakere alle gjøre sitt til at vi klarer oss med lavere lønnsvekst. Men det må gjøres i et sosialdemokratisk tempo, ikke i et Normansk. Skal rever først flås, er det viktig at det nesten oppleves som en lettelse å få av seg en brysomt varm pels. Hvis denne regjeringen hadde hatt en aktiv næringspolitikk, og visjoner om å ta i bruk landets ressurser til å utvikle nye næringer og ny virksomhet, ville ikke arbeidsledighetskøene vokst i dette tempoet. Havet er fortsatt fullt av næring og uoppdagede ressurser. Sokkelen er fortsatt full av gass. Statskassa er full av penger. Det burde bare være å sette i gang, og bruke 17000 ledige par hender. Eller var det 117000? Og alle de arbeidssøkende østeuropeerne som vil prøve lykken og arbeidsretten i Norge fra neste år.