Mandag 1. juli 2002

Juni er over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sommeren har kommet og slettet ut sporene av den unormalt lange våren. Kvelden er fin og stille. Ikke for varm til å sitte ute og se på kona mi som vanner den vesle hagen sin.

- Denne uka starter barnas sommerferie, sier hun.

- Jeg vet det, svarer jeg.

- Hva skal vi gjøre i sommer? spør hun.

Et ganske normalt spørsmål som stilles av millioner av familier over hele verden akkurat nå.

Jeg nøler. Vet at hun tenker: Dette er den siste sommeren med vår eldste sønn før han drar i militæret. Vi må finne på noe helt spesielt.

For en normal tanke.

Plutselig skyter en annen tanke gjennom hodet mitt. Er det egentlig så normalt å tenke slik? Nei, faktisk ikke. Her, i denne delen av verden, kan slike ting også handle om å overleve. Den slags normale tanker er trolig vår måte å rømme fra det som foregår rundt oss.

Hva er det vi forsøker å gjemme oss for? Helt riktig: Frykten. To av våre barn gikk ut i kveld. Vi snakker ikke om det. Vi vil ikke vite hvor de er. Vi sier til hverandre at de er gamle nok til å ta vare på seg selv. Vi sier at vi ikke kan hindre dem i å gjøre det samme som millioner av andre ungdommer på deres alder: Gå ut, se en film, stikke innom et shoppingsenter.

Egentlig unngår vi å snakke om dette fordi vi ikke orker tanken på at bomber kan eksplodere akkurat der hvor barna våre befinner seg - til og med på de mest bevoktede stedene.

Hvilke andre ting forsøker vi å unngå? Helikoptrene i lufta over oss, flygende i øst og vest. Vi hører dem fra tid til annen, men kan ikke se dem og vet ikke hva slags type de er. Transporthelikopter som frakter skadde soldater fra kampområder til nærmeste sykehus? Flyr de kanskje forsterkninger til beleiringen av Jenin og Nablus? Eller er de av typen Apache og bærer raketter som skal drepe palestinske terrorister?

Vi vil ikke vite. Krigen finnes tjue kilometer fra hjemmene våre, men vi vil ikke tenke på det...

Enda en tanke dukker opp: Kanskje vi faktisk bryr oss om denne krigen - vi bare later som det motsatte for å overleve? Eller kanskje noe fryktelig har hendt med oss slik at det ikke spiller noen rolle for oss lenger? At så lenge vi og våre familier ikke blir direkte involvert, kan vi fortsette med å planlegge sommerferien på vanlig måte?

De siste par åra med krig har kostet dyrt. Vi er i ferd med å bli veldig tykkhudede. Vi blir ikke lenger sjokkerte når en selvmordsbomber sprenger seg selv i lufta på en buss i Jerusalem. Vi blir ikke sjokkerte når en væpnet palestiner bryter seg inn i et hus i Samaria og dreper en jødisk familie. Vi blir ikke sjokkerte når den israelske hæren omringer palestinske byer i ukevis og holder hundretusenvis av mennesker som gisler, torturerer og ydmyker dem, dreper uskyldige mennesker hver eneste dag. Vi har blitt vant til det. Vi protesterer ikke lenger. Det virker som om vi har forstått at denne krigen ikke kommer til å ende med det første. Endelig har vi forstått at vi vil måtte leve med den i mange år framover.

Så hva slags håp sitter vi igjen med? Bare å overleve og ikke bli gal.

Kona mi har slått av vannet og setter seg ved siden av meg.

- La oss dra til Italia, foreslår jeg.

- Nei, ikke Italia, sier hun. - Vi var der i fjor sommer...