Mandag 25. mars 2002

For en skuffelse det er å høre Ariel Sharon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For en lettelse det var å våkne opp om morgenen og høre at bilbomben, som skulle ha eksplodert i Tel Aviv, var blitt oppdaget ved grensa. For en lettelse å høre at general Zinni, den amerikanske utsendingen, fremdeles er her for å prøve å få i stand våpenhvile. Kanskje finnes det håp fremdeles, tenker jeg.

På den andre sida: For en skuffelse det er å høre statsminister Sharon kontinuerlig ramse opp alle argumentene for å holde Arafat som en fange i Ramallah, for å hindre ham i å dra til det arabiske toppmøtet i Beirut. Midt i min egen fortvilelse tror jeg nesten at Sharons meningsløse politiske argumenter avslører alvorlige mentale problemer. Det virker som om han ikke er i stand til å vise medfølelse, at han ikke klarer å sette seg selv i palestinernes sted og føle det sinnet og den frustrasjonen som han skaper i hjertene deres. Og vi vet alle hva som kommer til å bli resultatet av et slikt sinne.

Denne alvorlige følelsesmessige mangelen tyder på enda farligere problemer. Ettersom medfølelse er en forutsetning for rettferdighet - og Sharon ikke er i stand til å ha empati for andre mennesker - kan jeg ikke la være å tenke at han også mangler naturlige instinkter for rettferd. Jeg må innrømme at dette ikke bare gjelder Ariel Sharon. Jeg har følelsen av at de fleste israelere har mistet følelsen for rettferdighet. Dypt i hjertene deres har rettferdighet sluttet å være en del av de indre verdier. Når rettferd nevnes i forbindelse med den nåværende konflikten, sier mange av dem, som for eksempel min svigermor: Og hvor var rettferdigheten i Europa på tretti- og førtitallet? Hvor er den i dag? Svigermor er opprinnelig flyktning fra Belgia. Jeg krangler ikke med henne om dette.

Vel, hun har delvis rett. Ikke alle de politiske utviklingene i denne verden er basert på rettferdighet. Europeiske minoriteter blir utsatt for grusom urettferdighet den dag i dag. Men på tross av dette, virker det som om politiske løsninger tvunget gjennom med makt, ikke varer lenge. Krigene i Algerie og Vietnam viser at folk som utsettes for urettferdighet aldri vil gi opp kampen for rettferd - ikke engang om de står overfor supermakter. Og til og med Sharon må ha forstått at Israel langt fra er noen supermakt.

Israelere må skjønne at rettferdighet for palestinerne ikke bare er et krav fra ei lita gruppe humanister. Rettferdighet er et effektivt middel for å løse internasjonale politiske konflikter. Dersom Sharon leser dette, vil han trolig spørre: Hva med rettferdighet for oss israelere? Fortjener ikke vi rettferdighet også?

Om han ville lytte til meg, kunne jeg svare med et betinget «ja». Når det finnes en motsetning mellom legitime krav, må vi skape rettferdig balanse mellom dem. En balanse som kan gi begge sider en følelse av rettferd: Ja, en palestinsk stat innenfor 1967-grensene. Ja, en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad. Ja, en rettferdig løsning for de 3,7 millioner flyktningene. En slik balanse - definert av USAs tidligere president, Bill Clinton - gjør det mulig for både Israel og en framtidig palestinsk stat å eksistere side om side. Bare på denne måten kan de to statene utvikle seg og leve fredelig med alle nabolandene i Midtøsten - fordi en slik løsning skaper rettferdighet.