Mandela går av

Johannesburg/Oslo (NTB-Nils-Inge Kruhaug): Nelson Mandela nærmer seg de 80, og legger ikke skjul på at årene tynger. Denne uken trekker han seg som ANC-leder, og overlater roret til arveprinsen Thabo Mbeki.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det formelle maktskiftet kommer i løpet av ANCs 50. partikongress, som åpner tirsdag. Noen overraskelse er det ikke. Mandela har forlengst varslet at han ikke tar en ny periode, og det er tre år til neste partikongress.

Om 15 måneder er det også presidentvalg i Sør-Afrika, og arveprinsen Mbeki trenger tiden til å forberede seg. For at visepresidenten blir ANCs presidentkandidat er det få i Sør-Afrika som tviler på, ei heller at han blir landets neste president.

Forsoning

Thabo Mbeki har i realiteten lenge styrt Sør-Afrika, noe også Mandela nylig medga under et besøk i Storbritannia.

- Den som virkelig styrer Sør-Afrika, landets de facto makthaver, er Thabo Mbeki. Jeg overlater alt til ham, sa Mandela.

Selv har den aldrende frigjøringslederen de siste årene i økende grad plassert seg selv i rollen som statsoverhode og seremonimester, med forsoning og tilgivelse som hovedbudskap.

Den rollen har han spilt med stor suksess, og overgangen fra hvitt mindretallsstyre til demokrati har gått bedre enn noen hadde trodd.

Sør-Afrikas enorme sosiale problemer, tuftet på en fundamental skakk fordeling av godene, er på langt nær løst. Pragmatikeren Mandela har begynt arbeidet, men innrømmer selv at valgløftene han ga for fire år siden ikke har materialisert seg i de forventede arbeidsplasser og boliger for svarte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mandela har likevel lyktes med å holde utålmodige radikale svarte i ørene, og har også maktet å stagge landets militante hvite rasister.

Tøylet sine egne

Politiske observatører er likevel mest imponert over at Nelson Mandela har greid å holde ANC sammen.

Hans moralske autoritet etter 27 år i apartheidregimets fengsler er udiskutabel. At ANC sikret seg 63 prosent av stemmene i landets første frie valg, skaffet samtidig Mandela politisk autoritet i forhold til det hvite mindretallet og det zulu-dominerte Inkatha-partiet.

At han til tross for brakseieren under valget i 1994 storsinnet nok inviterte taperne med i overgangsregjering, og det uten at radikale svarte har brutt ut av ANC, omtales som et mesterstykke.

Konfliktene innad i ANC er unektelig til stede, og vil komme påtrengende fram i dagen når 3.000 ANC-utsendinger de neste fem dagene samles til kongress.

Mandelas program for økonomisk vekst, skaping av arbeidsplasser og omfordeling av goder vil få hard kritikk, det samme vil regjeringens klokkertro på markedsøkonomiens rolle som drivkraft i reformarbeidet.

Splittelse

Mandela vil i tillegg bli stilt til ansvar for en arbeidsledighet på 30-40 prosent, samt valgløftene om boligbygging som aldri har materialisert seg. Han vil også måtte tåle hard kritikk for den demokratiske kulturen innad i ANC, der arveprinsen Mbeki i det siste har ryddet rekkene for å bane vei for seg selv og sin egen politikk.

Størst spenning er det knyttet til debatten omkring forholdet mellom ANC-ledelsen, den sørafrikanske fagbevegelsen Cosatu og kommunistene (SACP). Splittelsen øker, og politiske observatører frykter for at Mandela i egenskap av å være Mandela er det eneste som har hindret dype og opprivende brudd mellom tidligere allierte.