Mandelafaktoren

Isolasjonistene i Det republikanske partiet har endelig klart det. Nelson Mandela viste til statsledernes stående applaus for Bill Clinton i FN samtidig som presidenten vred seg på TV, og sa at «USA står helt isolert i denne saken». Så føyde han til at det selvsagt ikke var meningen å blande seg inn i en innenrikspolitisk sak, slik han nettopp gjorde. Til stor applaus fra mottakelsen i Det hvite hus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bill Clinton tørket en tåre og takket Mandela fordi han var «en slik person vi alle ønsker å være - når vi er på det beste». I moralsk autoritet var det lysår mellom dem akkurat da, men Mandela, uten hat i hjertet etter 27 år i rasistenes fengsel, erklærte at han ikke svikter venner når de har det vanskelig. Han fortalte at Zambias president Frederick Chiluba så å si hadde beordret ham til å støtte Clinton. Mandela takket sin vert fordi han kanskje er den amerikanske presidenten som har brydd seg mest om livet og framtida til menneskene i Afrika, og til de svarte i Amerika. Av de siste stiller 90 prosent seg bak Bill Clinton. De er bittert klar over at de ikke har mye godt i vente av de moralistiske og konservative republikanerne, som blir mer og mer ayatollaer jo mindre det amerikanske folket viser seg mottakelig for Monicas detaljerte beskrivelser av sin nokså patetiske sex med presidenten.

  • Henry Hyde, som er formann i justiskomiteen i Representantenes hus, minner om den puritanske og inkvisitoriske pastor John Hale i Arthur Millers «Smeltedigelen», der han brukte heksejakten i Salem, Massachusetts i 1692, til en flengende kritikk av den politiske forfølgelsen under mccarthyismen, da USA også var gått av skaftet. Men så tar altså Nelson Mandela ordet på vegne av verden og ber den gjenværende supermakt besinne seg. I likhet med de amerikanske velgerne som ikke vil stille Clinton for riksrett og sier at han er en god president, sier Mandela at Clinton er en god president også for verden. Ettersom han bare er anklaget for ting som ellers hører privatlivet til, vil statsledernes «fagforening» i FNs hovedforsamling gjerne beholde ham i Det hvite hus. Kenneth Starr sender kuldegysninger nedover deres kollektive ryggrad, uten at det gjør inntrykk på Den kristne koalisjonen og deres politiske representanter, som fra før mener at FN uansett består av svindlere og snyltere.
  • Avisa La Joranda kaller spetakkelet i Washington «Alle såpeoperaers mor». Fra Lisboa kommer meldingen om at ledende aviser og elektroniske medier har fått nok av Monicas detaljer. Kansler Helmut Kohl synes det er til å kaste opp av at president Clinton blir sendt gjennom vrimaskinen om igjen og om igjen. «Vi er alle tyske kanslere nå,» skriver spaltisten Pierre Georges i gårsdagens Le Monde.
  • I Paris forstår man ellers ikke mye av Monica-skandalen. Der undrer man seg mest over at det ikke er mer stil over Monica. Men nå har tidligere kulturminister Jack Lang fått nok av Henry Hyde og har vervet Liv Ullmann, Günter Grass, William Styron, Sophia Loren, Gerard Depardieu, Lauren Bacall og Desmond Tutu til å skrive under på at Bill Clinton er blitt «utsatt for inkvisitorisk forfølgelse av en fanatisk aktor med ubegrenset makt». De mener Kenneth Starr er en trussel mot demokratiet.
  • Franske politikere er mer bekymret for svekkelsen av USA på den internasjonale arenaen og frykter at «noen» i Kabul eller Pristina skal begynne å tro at USA nå kan trekkes etter nesen, eller noe lenger ned. Hvorfor skal man der ha respekt for Amerika, når amerikanerne selv viser så liten respekt for sine institusjoner og ledere? I Kambodsja sier kong Norodom Sihanouk at «hvis alle land behandlet sine ledere så hardhendt som De forente stater, ville ingen land hatt noe statsoverhode». Fra Kuala Lumpur sender Reuter meldingen om at amerikanere topper utroskapstoppen. Annenhver amerikaner har vært utro mot sin partner, ifølge en undersøkelse kondomprodusenten Durex har gjort. Ayatolla Hyde pusser politi på dem som nevner at han selv drev på på si i fem år.