Måneferd

I dag åpner arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen Nav-kontor nr. 100 i fødebyen Namsos. Da har han bare 331 igjen, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter å ha vært på seminar om Nav-reformen fortoner Jens Stoltenbergs månelandingsprosjekt med CO2-håndtering på Mongstad og Kårstø som en tur med rutefly. Der snakker vi i det minste om konkrete størrelser som teknologi, gass, rørledninger, godt betalte ingeniører og arbeidere i kommuner som gnir seg i hendene og jubler. Når det gjelder etableringen av felleskontorer for arbeids- sosial- og trygdeetat i alle landets 431 kommuner snakker vi om å smelte sammen vidt forskjellige kulturer, med ulike avtaler og regelsett. De skal samarbeide som partnere, under samme tak, men likevel bevare sin opprinnelige identitet. Omtrent som i ekteskap. Og de fleste av oss vet hvor krevende det er når det dreier seg om omsorg, budsjetter, husregler, rettferdighet og romslighet.

I alle år har sosialetaten vært kommunal, mens arbeidskontoret og trygdevesenet er statlig. Men etter mange års erklært vilje fra øverste hold har politikerne bestemt seg for å samle disse tjenestene under ett tak for at brukerne ikke skal bli kasteballer mellom de ulike etater og for å bruke pengene mer fornuftig. Pengene det er snakk om utgjør om lag en tredjedel av statsbudsjettet. Det tilsvarer ifølge minister Hanssen 8000 kroner i sekundet.

Reformen er for lengst utredet, vedtatt og under gjennomføring. Bjarne Håkon Hanssens departement og landets kommuner jobber etter en streng tidsplan for å innføre Nav-kontorer i alle kommuner innen utgangen av 2009. Og allerede tror mange brukere at slike felleskontorer eksisterer der de ikke eksisterer. Det går fram av undersøkelser som gjøres for å finne ut om brukerne er fornøyd, hvilket de som er omfattet stort sett er. Det betyr i det minste at Nav-begrepet begynner å feste seg i folks bevissthet som en gudeliknende, hjelpende, krevende og veiledende instans som skal dømme verdige fra uverdige, trengende fra ikke-trengende.

Totalt 2,8 millioner nordmenn mottar pensjoner, trygder, sosialhjelp og annen offentlig stønad i løpet av et år. Av dem er det om lag 1 million som møter opp på et Nav-kontor (eller det som i framtida skal bli et) personlig. I tillegg registreres 35 millioner besøk på relevante nettsider og 10 millioner telefonsamtaler. Det sendes 22 millioner dokumenter. Så de 20 000 ansatte i de samlede etater har sitt å gjøre.

I likhet med prosjektene på Mongstad og Kårstø er Nav-reformen pløying av ny mark. Den innebærer et partnerskap mellom to politiske nivåer, stat og kommune. Man kunne løst en samordning av tjenestene ved å la staten overta alt sammen. Men det ville ikke politikerne. Man mente et samarbeid ville være fruktbart. Noe liknende har ikke funnet sted i hele den vestlige verden, ifølge Nav-toppsjef Tor Saglie. Man vet for eksempel ikke hvor langt statsråd Hanssens konstitusjonelle ansvar strekker seg. Hvor kommer kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa inn? Og ordføreren i den enkelte kommune? Skal Nav-kontorene ledes av en person eller to? Skal det være en kommunalt ansatt eller en statlig? Hvordan skal de ansatte lønnes? Etter statlig regulativ, eller etter kommunalt? Eller skal det utvikles noe helt nytt – et Nav-regulativ?

Faktisk har politikerne snakket så lenge om Nav-reformen at mange lurer på hvor den blir av. Fortsatt har bare hver fjerde kommune samordnet tjenestene. Og selv om det ikke er mulig å gjennomføre reformen raskere, kan en så lang gjennomføringsperiode straffe seg rent politisk. Alt skulle bli så bra, men det meste er jo som før, vil noen hevde, med politisk akkompagnement fra misnøyefløyen på Stortinget.

I tillegg krever reformen endringer i et vell av lover og regler som gir Nav-kontorene muligheter til å behandle brukerne individuelt. Prosjekter som Savis i Hedmark og Oppland (samordning av virkemidler i sysselsettingspolitikken) viser at mange har kommet seg på beina og gjennomført utdanninger som gjør dem varig arbeidsdyktige fordi prosjektet har fått dispensasjon fra visse regler om vilkår for støtte til utdanning. Og skal Nav-reformen lykkes, må myndigheter og ansatte se at målene nås, og brukerne føle at de får hjelp og ikke havner i en ny byråkratisk jungel, som til forveksling likner på den gamle.

Dessuten må framdriften være så god at man når «månen» i tide, før kompetent arbeidskraft søker seg vekk eller går av.