Mange festivaler små ...

Åse Kleveland og hennes stab av kulturgjetere skal ha fortjent ros for at de endelig sidestiller rock med såkalte finkulturelle musikkformer som jazz og klassisk-relatert musikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det betyr at rockefestivalene nå slipper å stå med lua i handa for å be om sårt tiltrengte kroner for å føre sine respektive tredagers-kalas inn på pluss-sida også når det gjelder økonomi.

Spørsmålet er bare om Kulturdepartementets kriterier for statsstøtte holder i det lange løp, og om ikke rockefestivalenes massive krav om ekstra penger i potten vil vanne ut den rike festivalkulturen som allerede finnes i Norge?

At nordmenn er trofaste festivalgjengere er veldokumentert, men rockeildsjeler med ambisjoner om å lage egen festival på enhver idyllisk tue i landet bør tenke seg om to ganger før de ringer nærmeste bookingbyrå. Jo flere som søker, jo mindre blir potten på hver enkelt festival. Selv om statsstøttevedtaket i prinsippet åpner for økt festivalvirksomhet, er det ikke synonymt med at enhver tredagerskonsert med påfølgende hygge bør regne med å sko seg på statens bekostning.

Kriteriekabalen inneholder blant annet følgende kort:

· Festivalen må gå over minst tre dager. Den må arrangeres hvert år.

Det er lett nok for enhver festival å utvide med en eller to dager, men det vil også kreve et bunnsolid program som må vare like lenge. Vil det i teorien si at enhver liten caféklubb med en scene i det ene hjørnet, eller et kommersielt raveparty, kan hyre inn x antall spesielle band, finne seg et banner og kalle det festival? Og dermed aspirere til statstøtte? Så klart, ifølge kriteriene, som også sier at:

· Musikksjanger bør ikke være avgjørende. Festivalen må ha høy kunstnerisk standard.

Det stiller store krav til det utvalget som skal bedømme den kunstneriske standarden på et gitt festivalkonsept, når en thrashmetalfestival på Nesodden sidestilles med et Goa-trance-treff på Eidsvoll. Er det her følgende argument kommer inn?

· Den bør ha riksinteresse.

Og hva er så riksinteresse? Så lenge man satser på band som er i vanlig norsk distribusjon, og som har appell til folk i alle landets avkroker, så bør en festival kunne kalles «riksinteressant».

Men viktigst av alt, årets festivalsommer så langt viser at selv ikke tidligere profilerte og innarbeidede festivaler trekker nok publikum til å gå i overskudd. Statsstøtte til en potensiell vekst i festivalbestanden kan neppe snu denne trenden, rett og slett fordi konserttilfanget og festivaltilbudet i Norge er mettet fra før av.

En skjødesløs forvaltning av statsstøtten kan derfor resultere i overf�oring.