Mange rystelser

Enten er den norske bokbransjen litt skjør i nervene. Eller så er den bare ekstremt konservativ.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER MYE

å gjøre i avisa om dagen. Mer enn i en normal høst med tunge bokpakker hver dag. Skrivebordet husker jeg ikke hvordan ser ut. For ikke å nevne nattbordet hjemme. Denne høsten dreier det seg om mer enn å lese bøker og å møte forfattere. Ikke bare fordi bransjeavtalen henger i en tynn tråd. Bokhandlerne vil ikke diskutere, så lenge forleggerne ikke oppgir bokklubbavtalen. For bokhandlerne står skoleboksalget på spill. Foreløpig er saken preget av at begge parter vil, men ingen vil nok til å fire på sine darlings.

NEI DA. DET ER

ikke bare det. Tidligere Universitetsforlagets redaktør, nå Samtiden-redaktør, i sommer Dagbladets debattredaktør, Knut Olav Åmås tok luven av de fleste da Samlaget lanserte hans Olav H. Hauge-biografi med frokost på Theatercaféen tidlig i august. Bokbransjen nikket og nikket. Smilte og hilste. -  Jøss, er han her også? Nei, dette var ikke vanlig kost. -  Og så frokost da gitt! Og alle fikk bok med stempel. -  Jommen sa vi nettverksbygger! Hovedpersonen selv, ja ikke Hauge, men Åmås, tok folks undring og all antydning til murring med stor ro. Det hele kostet tross alt bare det samme som et par avisannonser. Valget var enkelt.

SÅ KOM ASCHEHOUGS

hagefest. Ryktene gikk i forkant. Noen hadde hørt, av noen som hadde hørt, at dette kom til å bli den siste. William Nygaard syntes visstnok at arrangementet som sådan hadde utspilt sin rolle. Mye drikke koster mye penger. Og enda verre: Ingen takker for festen etterpå. Dannelsen er det så som så med. De som hørte, av noen som hadde hørt, var rystet.

DET GJØR NOK

ikke saken bedre at Prosa-redaktør Halvor Fosli på lederplass skriver at bokbransjens nisser er blitt for gamle. Nei. Han skrev ikke det. Han stiller et spørsmål: «Har toppene i norsk bokbransje sittet for lenge?» Så nevner han navn som William Nygaard, Geir Mork og Anders Heger. Deretter stiller han to spørsmål til: «Hva om personkjemien her er helt tømt for konstruktiv energi? Vil det si at en hel bransje kan bli kjørt i grøfta på grunn av steile og uproduktive (personal)fronter?»

KULTURKAMPER UTKJEMPES I

våre naboland også. I Danmark har statsminister Anders Fogh Rasmussen manet til kamp. En ny dansk antologi er et svar på hans utfordring. Men Weekendavisens anmelder er kritisk. Heller ikke Gyldendal-sjef Johannes Riis' årlige tale slo an. Oppfordringen til å bruke den gamle nasjonale kultur, underforstått Holbergs komedier, Grundtvigs salmer, H.C. Andersens eventyr og Skagen-malernes bilder, til å klargjøre hvordan danskene skal forstå seg selv som folk og ikke bare som enkeltindivider, og dermed også hjelpe sine nye landsmenn, blir nesten latterliggjort i Weekendavisen.

VÅR HETESTE KULTURKAMP

her hjemme er tidligere utkjempet i Sverige. Den heter Piratforlaget og handler om forfattere og penger. Helst i omvendt rekkefølge. Sveriges bokbransje raste også, men nykomlingen har på sikt ikke skapt store endringer. Tida vil vise hva som skjer her. Foreløpig dreier det seg om reklame, skittkasting og personlige brev i pressen. Det jeg lurer mest på akkurat nå, er om jeg får åpnet Levi Henriksens «Snø vil falle over snø som har falt» i kveld. Man blir jo så trøtt.