Mangel på kunnskap om mannen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bondevik-regjeringen har satset friskt og snakket høyt om mannsrolleproblematikken i flere sammenhenger. Statsministeren tok dette opp på sommerpressekonferanse i 1998, og likestillingsministeren tok det opp i et utspill om mannsrollen året før («menn er grådige»). Det som er kommet ut i konkret politikk, er en dagskonferanse om mannsrollen. Hvor er vyene for menn, prøveprosjektene og de nye tankene?

«Mannsdebatten» i media i høst har vært preget av uklar frustrasjon blant mennene, med en blanding av nye krav til likestilling og gamle fordommer mot kvinner. Debatten har manglet perspektiv på hvordan menns situasjon kan bedres som del av likestillingspolitikken. Den viser behov for kunnskap som menn kan anvende i en situasjon der både familieliv og arbeidsliv er i rask forandring.

De politiske utfordringene på dette området er mange. De omfatter marginalisering av gutter og menn, menns omsorg, permisjonsbruk, deltid og overtid, overgrep og vold, seksualitet og prostitusjon. Dette er tema for avisene hver eneste dag. Tiltak som Krise- og rådgivingstelefonen for menn og Alternativ til vold har slitt lenge for å få midler til større satsing. Her finnes etter hvert mye informasjon, bl.a. om hvorfor menn bruker vold, som ikke kommer ut.

Forskningen har i liten grad rettet oppmerksomheten mot hvilken betydning kjønn har for hvordan gutter og menn finner sin plass i vårt samfunn. Ofte mangler dokumentasjon og kunnskap. Når nesten 70 prosent av alle spesialpedagogiske tiltak i Norge iverksettes i forhold til gutter, sier det mye om manglende kunnskap og innsatsvilje. Ungdomsproblemer er i ganske stor grad gutters problemer i forhold til et samfunn som ikke lenger vil ha dem som tradisjonelle menn, men samtidig ikke har skapt så mye nytt å satse på. Mange møter i stedet arbeidslivet i ny-tradisjonelle former, f.eks. «mcdonaldistisk» arbeid til lavpris. Gutter og unge menn tilbys en kompensatorisk ensom-gjør-sterk-mannsrolle i stadig nye varianter. Kommersielle krefter utnytter avmakt hos menn ved å selge virtuell makt og kontroll. Problemer i mannsrollen bidrar i sin tur til økt kriminalitet, vold og selvmord. Samtidig har man ikke råd til å betale for kunnskap på dette området. Konsekvensene av dette rammer både kvinner og menn, f.eks. når det gjelder vold og overgrep. Det er bra med forskning om ofrene og tiltak for å bøte på skadene, men det er jo ikke nok. Det er sosiale forhold og ikke «menns natur» som skaper det meste av problemene, og for å endre dette trengs kunnskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En bedre situasjon for kvinner forutsetter endringer også blant menn. Skal kvinner og menn ha samme sjanser i samfunnet, må menn bidra mer på hjemmebane. I arbeidslivet stilles nye krav om endring hos menn. Den «barske» mannsrollen i arbeidslivet har i realiteten ofte gitt deltakerne store problemer, f.eks. dykkerkulturen i Nordsjøen. Den tradisjonelle mannsrollen møter krav om nedbemanning både reelt og symbolsk. Det er fare for at en betydelig gruppe gutter og menn sakker etter bl.a. i forhold til utdanning.

I 1988 finansierte det offentlige, gjennom Mannsrolleutvalget, en nasjonal undersøkelse av menn og likestilling. Dette var et stort skritt frem og skapte forskning som ble anerkjent på nordisk og internasjonalt plan. Hva har vi i dag? Lite eller ingenting, ingen planer om oppfølging, til tross for at en av hovedkonklusjonene fra utvalget var at mer forskning trengs. For i det hele tatt å kunne tilfredsstille offentlig debatt, trådte Dagbladet til med en undersøkelse i fjor (Den Norske Mann 1998).

Men kanskje innsatsen ikke trengs? Kanskje alt har blitt såre vel blant menn, eller med menns forhold til likestilling? 1998-undersøkelsen tyder på at mange av problemene har blitt større. Det vi ellers vet om et mer skjevfordelt samfunn med harde konkurransekrav, har slått inn i menns verden også. Andelen menn med pressete livssituasjoner og høye krav både hjemme og i jobb, har økt.

«En enslig svale gir ingen sommer.» Menn i Norge har sagt klart ja til pappapermisjon, men 98-undersøkelsen viser at det trengs tiltak på mange andre områder også. Mange menn opplever stress, depresjon eller angst. Særlig oppsiktsvekkende er den høye andelen som prøver å løse sine problemer i ensomhet, og som ikke har noen å prate med. Menn har oppnådd fremgang på noen områder og har blitt mer likestilte, men dette er bare en del av bildet.

Forskere og studenter har forsøkt å rette opp situasjonen. En ny norsk oversikt viser at over hundre hovedfagsoppgaver på 90-tallet har tatt opp menn og likestilling, omsorg, farsrolle, menn og vold osv. Likevel er det bare et fåtall av disse studentene som har kunnet arbeide videre på sitt særskilte kvalifiseringsområde. Det er bare noen få doktorgrader spesifikt innen mannsforskning, og lite systematisk videreopplæring, fagutvikling eller stillinger på området. Man har behandlet området som perifert og lite vesentlig. Mangelen på oppfølging i forhold til menn er nå tydelig på mange områder. Dette slår tilbake på menns egne holdninger. Menn blir frustrerte, og mange synes at «likestilling» forbindes så ensidig med kvinner at nok er nok. Samtidig viser menn at de vil, når forholdene legges til rette. I dag står vi foran store utfordringer på en rekke områder. Skal forskningen bli til hjelp, er kvinners syn og krav til menn ikke tilstrekkelig. Menns erfaringer må bedre inn. Mannsforskningen kan bidra til mer likeverdig dialog. Både menn og kvinner trenger kunnskap for å oppnå likestilling og fjerne kjønnsdiskriminering.

De forestillingene vi i dag har om menn og maskulinitet har vært formet av skiftende politiske og kulturelle drivkrefter gjennom de siste hundre årene. Framveksten av nasjonalstatene i forrige århundre hadde vært et umulig prosjekt om ikke kjønn som ideologi rettet mot menn også var blitt nedfelt i menns måter å tenke på. Menns kamp for moderlandet i forrige århundre og for nasjonen med vern av hus og hjem i dette århundret viser hvordan kjønn blir benyttet til å samle menn i krig for den gode sak. Maskulinitet og herredømme ble knyttet sammen f.eks. i nazi-Tyskland. Forestillinger om maskulinitet ble konstruert på sin motsats. Mennesker som var marginaliserte, uten fast bopel, uten røtter osv. ble betraktet som undermennesker.

De «umandige» ble satt på plass gjennom mobbing og sanksjoner. «Ekte mandighet», på den annen side, bidro med de klassiske dyder til å skape nasjonen og selve det nasjonale. De som ikke hørte hjemme innenfor nasjonen ble stemplet som annerledes og som avvikere og samfunnsfiender. Maskulinitetens og mobbingens logikk ble knyttet sammen. Ofrene var i første rekke jøder, sigøynere og homoseksuelle.

Vi vet ennå lite om hvordan dette fikk grep om den alminnelige manns forståelse. Historieforskningen har i liten grad rettet oppmerksomheten mot hvordan denne massebevegelsen tematiserte kjønn og hvordan dette bidro til å endre menns forestillinger. Mannsforskning kan gi bedre forståelse av dette, og av hvordan kjønn benyttes i sosiale, markedsmessige og politiske prosesser som former både menns og kvinners posisjoner i samfunnet.

I dag trengs et forskningsprogram som kan ta opp slike spørsmål. Gjennom et program kan man se menns muligheter og problemer i sammenheng. Hva er forholdet mellom omsorg og vold? Hvordan skape bedre tilpasning mellom arbeid og familie? Helse er ett viktig felt. Sant nok er kvinner mer helsemessig belastet enn menn på en del områder. Men det er viktige kjønnstypiske problemer også blant menn. Det gjelder bl.a. lavere levealder, risikoatferd og selvmord, hjerte- og karsykdommer, visse smittsomme sykdommer, og menns forhold til helseapparatet.

Et program vil kunne samle og utvikle miljøer på nasjonalt plan og kombinere grunnforskning og anvendt forskning. Det vil også gi viktige nordiske og internasjonale signaler om at Norge ønsker å gå videre.