Mangel på selvrefleksjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRITT ORD PRISEN: Marie Simonsen avla meg visitt i Dagbladet 18.04.09. Hun er dårlig orientert. Jeg har ikke «kjempet en utrettelig kamp for å fortsette diskrimineringen av homofile». Jeg har kjempet og vil fortsatt kjempe for å beholde den gamle ekteskapsloven, for erkjennelse av familiens betydning og barns rett til å ha en far. Man er ikke nødvendigvis mot noen, fordi man er for andre. Den diskriminering homofile opplever skyldes ikke at de ikke har vært gift. Simonsen nevner at jeg «føler (meg) også sjikanert og hetset». Det stemmer. Jeg henviser til bloggere og avisdebatter av forskjellig slag gjennom flere år. Simonsen selv er nå et eksempel. Jeg skal være en akademisk del av en høyst levende homokritikk. Jeg håper at hun har rett i det, har ikke sett mye til den. Selv forutsetter hun uten videre at alle homofile støtter loven og er for enkjønnede pars rett til farløse og morløse barn. Jeg tviler på at folk flest forsto at en radikalt ny virkelighet for barn ville bli følgen av likekjønnet ekteskapslov.

Motstanden mot ekteskapsloven skal ha vært bred og velorganisert, ifølge Simonsen. De var ganske få, de som fikk det til. Der var tre demonstrasjoner, med ca. 5000 i Oslo, 1000 i Stavanger og 1000 i Bergen. Det kom inn 50 000 underskrifter mot loven. Langt de fleste kristne organisasjoner gikk imot likekjønnet ekteskapslov. Det brydde ingen seg om. Simonsen hevder også at jeg har trukket paralleller mellom likekjønnet ekteskapslov og nazismen. I kronikken Moderne Kjønnsfascisme i VG 7. mai 08, sammenlignet jeg Guri Sibekos uttalelser om at hennes sønn ikke har en far, men bare en donor, med kjønnsfascistisk tenkning. Her sees enten mor som en rugekasse eller far som en sædklatt, altså unødvendig for barnet. Dernest har jeg minnet om at ikke en hvilken som helst mann kan bli donor. Han må være frisk, sunn, intelligent og velskapt. Hans sæd er renset. Sædbanken Cryos aksepterer ikke homofile donorer. Farløse barn vil i Norge få sæd fra en mann som ligner på medmor. Men medmor får ikke statens hjelp. Hun skal fungere som steril ektemann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Simonsen hevder at jeg vil nekte en utsatt gruppe menneskerettigheter. Betegnende nok sier hun ikke hvilke rettigheter. Farløse eller morløse barn er ikke en del av noens menneskerettigheter. Norge bør fortsatt akseptere FNs barnekonvensjon. Når faren tas vekk som betydningsfull for noen barn, blir han mindre betydningsfull for alle barn, og barn uten fedre eller mødre får unngåelig en spesiell plass i samfunnet.

For å likebehandle homofile, skal barn behandles ulikt. De skal dessuten bære en sorg som ikke blir anerkjent av sånne som Simonsen. Familien går aldri ut på dato. Simonsens stilling som godt betalt journalist med fast spalte i årevis på Dagbladets rumpe må for øvrig være den beste megafon i landet. Godt betalt er den også.

Dag Øistein Endsjø bruker i samme avis mitt navn i en kronikk. Han hevder at jeg har fått Fritt Ords Pris på grunn av min visstnok «sterke, religiøst motiverte homohets de siste par åra», samt at Institusjonen Fritt Ord går lenger enn Islamsk Råd som ikke tar avstand fra dødsstraff for homofile. Dette tøvet brukes til et dykk ned i det Endsjø kaller homofobe religiøse organisasjoner og rasisme. Mot slutten av kronikken nevner han Vigrid. Homofile «ideologer» dominerer debatten. De er uten kunnskaper om de standpunkter de kritiserer, de angriper alltid personer, og synes å tro at egne sterke følelser er tilstrekkelig. De krever full kapitulasjon. At loven ble vedtatt er ikke nok for dem. Tåler de rett og slett ikke tanken på at mange er uenige med dem likevel?

I debatten har jeg kun brukt semantiske, logiske, filosofiske og juridiske argumenter og gjør det også i boka «Kampen om ekteskapet og barnet». Kritisk tenkning om absurd lovgivning og kaos skapende samlivsformer er ikke forbudt for kristne eller ikke kristne heterofile, og heller ikke for frie homofile, – ikke ennå.