Mangfold og enfold

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Livet er mangfoldig, ikke sant?

Kraftlyrikeren Hagbart Smergel dukker opp. Han har på seg knickers med selbustrømper, snabelstøvler, en lang silkejakke brodert med kinesiske tegn og en egyptisk fes. Ringer i ørene og et lite trekkspill over skulderen.

- Går du julebukk, Smergel?

- Jeg feirer mangfoldsåret, bladfyk. Jeg synes ikke at det er kommet skikkelig til syne. Og nå er det snart slutt! Jeg har stilt meg i spissen for en storstilt finale, på selveste nyttårsaften. Vil du høre planene?

- Helst ikke.

- Vi snakker om en forestilling, på plassen foran Stortinget. Jeg har trumlet sammen en del folk jeg kjenner.

- Hva slags folk?

- Menn, kvinner, gamle, unge, svarte, gule, røde, hvite, tatere, samer, svensker, eskimoer, kristne, hinduer, kvener, drosjesjåfører, indianere, muslimer, tuareger, prester, nonner, hedninger, østfoldinger, buddhister. Jeg synes det er blitt mye prat og lite ull. Jeg vil vise fram mangfoldets kraftlyriske potensiale, hvis du forstår hva jeg mener.

- Overhodet ikke.

- Det starter med at en trupp rumenske trekkspillere drar i gang «Så seile vi på Mjøsa». Refrenget kjører vi som joik. Jeg møtte en same i drosjekø forleden. Han stiller opp. Deretter braker det løs med åtte bongotrommeslagersker fra Nigeria, et balaikaorkester fra Sibir, fire oljefat-trommiser fra Jamaica, en fløytespiller fra Peru, en ukulelevirtuos fra Hawaii og et kvinnekor bestående av østeuropeiske gjestearbeidere. Hvis alt går bra, blir dette business. Jeg snakker om plateinnspilling.

- Hvem skal gjøre den?

- Kirkelig Kulturverksted er interessert. Hvis de får med seg minst en strupesanger fra Mongolia og en sjaman med runebomme fra Karasjok. Vi kjører hele ensemblet ned til Israel. Og spiller inn i juleplate. «Jeg mangfolder mine hender, inntil jeg salig ender, i Betlehem.»