Manglende forståelse

Navn: Unni Wikan Alder: 55 Yrke: Professor i sosialantropologi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den norske snillisme og umåtelige toleranse overfor innvandrere er uttrykk for mangel på respekt, har Unni Wikan forsøkt å banke inn i oss i mange år. Bare i liten grad er hun blitt hørt. Bare når Carl I. Hagen griper fatt i brokker av hennes budskap, revet ut av sammenhengen, og tar det til inntekt for sin politikk, blir det oppslag. For hun sier, og gjentar også, at vi må stille krav til innvandrerne. De må lære seg norsk og stå til ansvar for det de gjør.

Det har fått Klassekampen til å kalle henne «en norsk fundamentalist i vitenskapsklær». Men stadig flere får øynene opp for hennes budskap: Prinsippet om respekt for innvandrernes språk og kultur innebærer ikke aksept for at de kan stille seg utenfor det norske samfunn ved ikke å lære norsk eller ikke å godta grunnleggende demokratiske prinsipper om likeverd og likestilling, skrev hun i boka «Mot en ny norsk underklasse» i 1995.

Nå er hun igjen sentral i nyhetsbildet, som sakkyndig i den såkalte Zedini-saken. Som professor i sosialantropologi, med mangeårige opphold i arabiske land, har hun autoritet når hun snakker om kulturforståelse og manglende sådan, tabuer og skikker. Hun forteller retten at profesjonelle magedansere som opptrer offentlig, er ansett som horer i arabisk kultur. Barbro Zedini ville brakt skam over hele sin arabiske familie, og ektemannen Hassan ville ha mistet all ære hvis dette hadde blitt kjent for familien i hjemlandet.

Unni Wikan er ofte å se på tilhørerbenken i Oslo Tinghus. Der var hun da den store barneranssaken ble pådømt for et drøyt år siden. Da slo hun fast at det for mange ungdommer av innvandrerbakgrunn gir status og prestisje å komme i retten. Ved en annen anledning hevdet hun at enkelte innvandrere betrakter personer som er i arbeid som enfoldige, fordi de ikke velger å motta trygd i stedet. Hennes forklaring er at de mangler den lojaliteten til staten som det norske velferdssystemet er bygd på.

Unni Wikan vokste opp i Harstad og trodde hun måtte bli enten misjonær eller millionær for å komme ut over de høye fjelle. I stedet ble det en onkel som jobbet i FN som inviterte henne til Egypt. Siden er det blitt nærmere 30 kortere og lengre opphold i dette og andre arbiske land. I Oman er hun uønsket fordi hun skrev det alle visste, men ingen sa eller skrev.

Hun er gift med professor Fredrik Barth som hver dag smører skolematen hennes: et knekkebrød med spekepølse og et med gulost.