Mangler penger i pølsebua

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETT av fotballfamiliens kjæreste eventyr er det om den gang Vålerengens Idrettsforening i Oslo hadde årsmøte i Kokke- og Stuertskolens lokaler på Etterstad. Diskusjonen gikk som vanlig høylytt om klubbens penger som på mer eller mindre forunderlig vis var blitt borte gjennom en hektisk sesong, hvorpå en av de kvikkeste gutta kom med forslaget på hvordan økonomistyringen heretter burde ordnes:

– Kan vi ikke skrive hele budsjettet på et pølsepapir?

Nå er dette eventyret blitt hverdag for mange av topplagene.

FOR i prinsippet er det fortsatt et ganske enkelt pølseburegnskap som kreves for å få pluss og minus til å gå sammen på en grei måte selv i de største norske fotballklubbene. Dette er ikke snakk om store bedrifter på et komplisert globalt marked. Det gjelder stort sett bokføring av en pengestrøm mellom 50 og 200 millioner der inntektene ikke har større variabler enn publikumssnittet og der utgiftene stort sett er faste.

Det er det siste som er problemet. Tilskuersvikten i norsk toppfotball har ikke vært dramatisk. Allerede sist sesong datt interessen litt i takt med den massive TV-dekningen. I vår gjør den nye direkteoverføringen på web-TV det enda lettere å se fotball fra stua. Da blir ingen klubbkasserer; unnskyld økonomidirektør, overrasket over at flere gjør nettopp det. Det overraskende er egentlig hvor godt besøket har holdt seg.

Men det har også utgiftene.

LØNNINGENE og utgiftene til spillerne utgjør over 60 prosent av klubbenes totale omsetning. Det er et vanlig tall i utgiftsregnskapet til kunnskapsintensive bedrifter. Det spesielle i fotballbransjen er lønnsveksten.

Hvor stor den egentlig har vært etter at den første TV-milliarden strømmet over klubbene for fire år siden, vet bare de mest innvidde. Åpenhet er så visst ingen dyd i en rituell guttelek der klubbene i Tippeligaen stort sett har levd ut de sportslige ambisjonene sine ved å by høyere enn konkurrentene på de samme spillerne.

Denne leken har gitt en ok målmann i Tromsø fire millioner i lønn for å slenge seg enda noen kamper, en glad dribler i Bergen fem millioner bare for å skrive navnetrekket sitt på en Brann-kontrakt og en sideback i samme bedrift en fast gasje som er minst tre ganger så høy som en vanlig lederlønning i andre firmaer på denne størrelsen.

Lederlønningene i middels store norske bedrifter er muligens et problematisk område, mens problemet for denne sidebacken er at han i fotballbransjen av og til blir nektet å møte på jobb fordi han noen måneder etter ansettelsen ikke lenger vurderes god nok.

PLUSSER du disse eksemplene opp på drøyt 20 andre faste spillerlønninger og spesielle vilkår i hver fotballbedrift får du sånn cirka summen som gjorde at de norske toppklubbene til sammen brukte mer enn 300 millioner kroner for mye i fjor. Da var det fortsatt høykonjunktur i landet, og klubbene planla sponsorinntekter etter det. Nå er sponsormarkedet tørket inn, lønnsforpliktelsene ganske uforandret og et og annet økonomisk sammenbrudd tilsynelatende ikke til å unngå. Det blir i så fall noe nytt i norsk klubbfotball.

Siden den profesjonelle fotballen ble innført her i 1991 med påfølgende lisenskrav for å være med, har ingen lag i Tippeligaen blitt flyttet ned på grunn av dårlig råd. Alle de beste kom seg gjennom sportens første krise rundt årtusenskiftet. Da var det slutt på de gode tidene med Drillo-fotballen og spillereksport til utlandet, og klubbene måtte for en kort periode klare seg med publikumsinntekter, rike onkler og tapsvillige sponsorer. Det siste frislippet kom først da pengene fra den nye TV-avtalen kombinert med sportens raskt økende popularitet som bred, lokal folkekultur, fikk Rosenborgs konkurrenter til å tro at det var mulig å gjøre god butikk på å spille fotball i Norge.

Den villfarelsen sendte alle rett i trøbbel, inkludert mønsterbruket RBK der medlemmene i år valgte å bruke 30 millioner av sparepengene til drift av A-laget fordi de før sesongstart følte seg presset av konkurrentene.

FOR det er følelser dette er snakk om. Det har gjort at gutta i fotballbransjen hittil har valgt å overse normal orden på inntekter og utgifter ettersom det alltid har dukket opp en annen mann som har betalt de manglende pengene på vegne av lokalbanken eller et bankende klubbhjerte.

Nå som fotballens pølseboder landet over har flyttet inn i mer gedigne næringslivsbygg, er den type regnskapsførsel blitt litt mer komplisert. Men sikkert ikke verre enn at det fortsatt er mulig å samle følelsene ned på et pølsepapir.