Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Mangler spenst

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Maktutredningen har i løpet av de fem åra den fikk til rådighet av regjeringen Bondevik I produsert en enorm mengde bøker, rapporter, foredrag og undersøkelser. Den gir et mangefasettert bilde av det norske styringssystemet. Men gir den også anvisning til politikerne på hva som må gjøres for å styrke det folkestyret den mener blir svekket? Gudmund Hernes lot den forrige maktutredningen munne ut i et ønske om en konstitusjonell debatt. Sluttrapporten fra den nye maktutredningen har fått tittelen «Makt og demokrati». Det lyder ikke som en marsjordre.

Den forrige maktutredningen ble kritisert for at den manglet det historiske perspektivet på maktforholdene. Det kan man dessverre også si om den nye. Dette er blitt statsviternes manndomsprøve, og deres resultater bør kunne vinne gjenklang i den forvaltningen som statsvitenskapen de siste 30 år har fylt med byråkrater. Men spørsmålet er om utredningen bærer i seg en kime til dialog med politikerne, eller om også denne utredningen blir lagt til protokollen etter en times debatt en sein nattetime i Stortinget. Det vil være synd. Det norske systemet har jo fungert på sitt beste når den offentlige samtalen har vært livlig mellom de intellektuelle miljøene og politikken.

To momenter er kjørt fram som de nye perspektivene i denne maktutredningen: det rettslige og kjønnsperspektivet. Det siste førte til at utredningen sprakk på slutten. Det er selvsagt til å leve med for et vitenskapelig forskningsprogram. Dette er ikke vitenskap til dagsbruk for politikerne, slik de ellers anvender forskningen når de skal fatte beslutninger. Når det gjelder det rettslige perspektivet, er det et stort spørsmål om det er så nytt. Norsk politikk har jo i 200 år vært preget av det rettslige. Både kampen om parlamentarismen og oppløsningen av unionen med Sverige ble gjennomført i rettens former. Slik sett kan man si at maktutredningens vekt på rettens nye primat er noe av en nedfallsfrukt.

Maktutredningen gir oss et vell av kunnskaper, men lite blir kullkastet av det vi har visst før. Derfor blir nok rapportene viktigere som pensum på universitetene enn som mat for politikere. Til det er den for mild i smaken.