Mangler vilje og retning

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Høyres ledelse startet en selvransakelsesprosess i helga på et tidspunkt da MMIs politiske barometer for Dagbladet viser partiets historiske lavpunkt. Få ville for noen måneder siden ha trodd at det var mulig for Høyre å nærme seg en oppslutning blant velgerne som kan skrives med ett siffer. Når partiet nå får omkring 11 prosent på flere meningsmålinger, forteller det noe om Høyres dype krise, men også noe om de korte perspektiver i norsk politikk. Velgeroppslutningen er flyktigere enn noen gang, troskapen mot eget parti et forbigående forhold.
  • Partiformannen Jan Petersen sa i sin tale i går at Høyres utfordringer ligger i å skape en politikk for det kunnskapssamfunnet vi er i ferd med å bevege oss inn i. Det er sikkert klok tale. Men Høyres problem er nok også knyttet til utviklingen blant de andre partiene. Høyre er skviset ut av det klassiske borgerlige samarbeidet, og dermed også ut av rollen som det ledende borgerlige parti. Den posisjonen glapp i virkeligheten i 1986 da Høyre ga opp regjeringsmakten. Det er en erkjennelse som nå går langt inn i partirekkene, skal vi tro en reportasje i Dagens Næringsliv lørdag. Et parti som gir fra seg makten når det ikke trenger å gjøre det, virker lite tiltrekkende på velgerne.
  • Men i tillegg er også Høyre havnet i en identitetskrise. Det er vanskelig å se hva partiet står for som skiller seg fra det det brede sentrum har som politisk plattform. Krav om lavere skatter vekker ingen begeistring i en tid da selv Kåre Willoch er talsmann for å øke skatten på kapitalinntekter. Sentralstyremedlem Kristin Clemet sier at partiet må orientere seg i «alt det nye som skjer rundt oss». Det er også riktig. Men det er en utfordring å finne et konsentrert uttrykk for Høyres svar på dette.
  • Høyres krise er nok dyptgripende. Men den innbyrdes styrken mellom partiene på den borgerlige side kan endre seg på kort tid. En usikkerhetsfaktor som Carl I. Hagens stilling i Fremskrittspartiet er bare en av mange som kan påvirke utviklingen både på kort og lang sikt. Regjeringen Bondeviks skjebne er en annen. Men det er et nyttig utgangspunkt for partiledelsen om den erkjenner at det er Høyre selv som må løses partiets problemer.