Manipulatorene

Hva skjer når vinninga går opp i spinninga?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SKANDINAVISKE politiske liv har ikke tradisjonelt framstått som noe godt utgangspunkt for Watergate-filmer og Presidenten-serier. Så dukket rollefiguren «spindoktoren» for alvor opp. Vi aner ham så vidt i den nye norske serien «Ved kongens bord». Men i tråd med de politiske realitetene, er han hakket hvassere i den danske politiske thrilleren «Kongekabalen», som snart har premiere på norske kinoer.

DA VENSTRE tok over makten i Danmark i 2001, var danske medier fylt med betraktninger om spin doctors - ordet gikk inn i det danske språk helt på linje med teenager og hot dog og de fremste representantene for yrkesgruppen, som Fogh Rasmussens pressesjef Michael Kristiansen, ble tildelt mytiske egenskaper. Danmark hadde fått sine fullvoksne varianter av Tony Blairs bakmann Alastair Campbell - slu kommunikasjonsvirtuoser, som kontrollerer hvordan et politisk utspill blir oppfattet der ute i det offentlige ordskiftet. Som setter ting i rask bevegelse så den stakkars velger blir svimmel. Som legger vekt på formen snarere enn det politiske innholdet. Og som vet når man skal lekke sensitiv informasjon for å dekke over noe, eller for å skade en motstander.

Ved årets danske valg lanserte et knippe universitetsansatte nettsida spinkontrol.dk for å bidra til en mer åpen debatt, men allerede noen dager etter valgkampstarten kunne man lese følgende melding på nettstedet: «Selv om valgkampen nettopp er begynt, lukker spinkontrol.dk. Medienes oppmerksomhet på valget er omfattende, og den manipulerende spinningen er et meget fremtredende emne i dekningen.» Medienes egen valgdekning var så dominert av snakk om manipulasjon og tilsløring at professorene som skulle stå for avsløringene følte seg overflødige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR I ET politisk landskap der alle partier beveger seg inn mot sentrum, er det ikke de klare skillelinjene og meningsbrytningene som dominerer. «Politikerne er redde for å støte velgerne fra seg. Derfor tør de ikke fortelle hva de vil,» sa den tidligere rådgiveren for Poul Nyrup Rasmussen under årets danske valg. Da blir nyansene i presentasjonen viktigst. Ved årets valg var det igjen Fogh Rasmussen som utnyttet det best - ved å lykkes med å viske ut forskjellene mellom Sosialdemokratene og Venstre.

Når politikken handler om alt annet enn politikk, blir velgerne troløse. De kan jo stemme på hvem som helst når alle sier det samme - det vil si - de stemmer på den som er best til å nå fram. Den som har den beste spindoktoren.

«Borgere er blitt til kunder, partier og politikk er blitt til produkter, den borgerlige offentlighet er blitt til markedet og politisk diskusjon til markedsføring,» kunne en reklamemann fortelle i JyllandsPosten. Vi er, med andre ord, alle ofre for et kynisk spill det er umulig å komme seg ut av.

DET ER NATURLIGVIS ikke helt sant. Det danske valget viste tegn til at det er rom for politikere som bevisst holder seg til holdninger. Radikale Venstres leder Marianne Jelved hadde stor suksess med å heve seg over når de store partiene gikk i spinn.

Og enkelte mener at tida for mediemanipulasjon allerede er forbi: «Jeg sier ikke at spesielle rådgivere i seg selv er et dårlig fenomen. Men de bør konsentrere seg om å utvikle politikk, der hvor mange i dag bruker kreftene på å manipulere mediene og få regjeringen til å ta seg godt ut,» har den tidligere Observer-redaktøren George Pitcher, uttalt. Han er forfatter av boka «The Death of Spin», som nettopp spår politikkens tilbakekomst til fordel for fokuset på overflaten.

REGISSØREN AV filmen «Kongekabalen» forteller om et innblikk i en verden han ikke trodde fantes i Danmark: «Historier om journalister som lar seg styre av deres kilder, avisfolk som lager hemmelige avtaler med våre førende politikere. Hemmelige nettverk, mistenkelige tilfeldigheter, ideologiske tiltak med uhyggelige konsekvenser for den alminnelige borgers retssikkerhet - alt sammen nedtonet av spindoktorerne med ballettdanseres smidighet.»

De færreste vil hevde at norske politikeres bakmenn er like uhyggelige og smidige - på tv eller i virkeligheten. Men «smart» retorikk er det allerede mer enn nok av - som regjeringspartienes mantra-aktige repetisjon av at opposisjonen er «sosialister». Det vil bli interessant å se om det blir kommunikasjonskalkulert kamp om sentrum eller framlegging av reelle politiske alternativer som vil prege høstens valg.