Mann med en plan

NEW YORK: Så langt har George W. Bush overrasket langt inn i liberale rekker med sin metodiske og effektive oppbygging av en regjering. Etter åtte år med «den store improvisator» virker det som om den disiplinerte Bush har en beroligende virkning på et folk som frykter økonomiske nedgangstider. Den store utfordringen blir likevel å vise at handlingsmannen Bush er alle amerikaneres president slik han har lovet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bush brukte to uker på å komme like langt med sin regjering og administrasjon som Bill Clinton trengte sju uker på. Mannen som spøkefugler framstiller som endimensjonal, kunnskapsløs og temmelig teit, har vist sider av seg selv som tyder på at han fulgte godt med i timene på Hovard før han tok universitetseksamen i business. Bush er faktisk USAs første president med en slik eksamen. Og det ser ut til at han er i stand til å bruke den. Spørsmålet er om den bedriftsøkonomiske logikken som Bush også legger i bunnen av sine skolereformer, velferdsreformer og skatteletter, ja, selv i utenrikspolitikken, er like tilpasset menneskelig mangfold som effektivitet og lønnsomhet.

USAs NYE PRESIDENT er beskrevet som en lite nysgjerrig student som ikke var noen merkbar suksess i businesslivet. Han var uinteressert i de politiske strømningene på 60- og 70-tallet, drakk for mye og levde delvis på familienavnet inntil han ble guvernør i Texas i 1994. Det er ingen president siden Warren G. Harding som har så lite politisk erfaring som Bush, og den eneste som regnes som lettmatros på regjeringsskuta er presidenten selv.

Likevel er det nå mange som ser et talent tre fram. Det er ikke bare visepresident Dick Cheney som bygger regjeringen for Bush, ifølge New York Times. Det er Bush selv som tar form som næringslivslederen og selgeren av en konservativ politikk forkledd som sentrumspolitikk. Bush er en mann med en plan.

DET ER EGENTLIG merkverdig at George W. Bush er blitt USAs nye president. Takken kan han gi til rivalen Al Gore som var sin egen verste fiende, til Bush-navnet som livbøye, og til grunnfjellet i det republikanske partiet som sto last og brast med ham. At presidentvalget i 2000 ble avgjort med fem stemmer i Høyesterett, var også nyttig for en presidentkandidat som ikke fikk folkeflertallet i ryggen.

Med denne bakgrunnen har ikke Bush noe sterkt mandat med seg til Washington, men businessmannen Bush har lukket ørene for den slags snakk. Han har laget seg sitt eget mandat ved å sette sammen en regjering som viser en klar dreining fra sentrum mot høyre. Valget av den ultrakonservative John Ashcroft som justisminister er et klart faresignal. Bush ser det tydeligvis som viktigere å bygge sterkere bruer til høyrekreftene enn å lege valgsårene ved å samarbeide med moderate politiske krefter på Capitol Hill.

BUSH BEGYNTE planleggingen av regjeringen allerede i august i fjor da han valgte Dick Cheney som visepresident. Ifølge New York Times delegerte han straks arbeidet til en medarbeider og sa: «Jeg må vite hva vi skal gjøre dagen etter valgnatta. Skaff meg en plan. Snakk med folk som har gjort dette før og finn de rette folka.»

På tilsynelatende rekordtid var regjeringen dannet, og Bush har vist en voldsom selvtillit ved å velge etablerte og godt voksne næringslivs- og politiske ledere i nesten alle regjeringsposisjonene. Bush har igjen fulgt sin plan: Selg, deleger og trekk deg tilbake.

BUSH-METODEN fungerte i Texas i seks år. Nå skal han bruke den på USA og en hel verden. Bush har ikke vist at han mestrer improvisasjonens kunst ennå. Den ble Bill Clintons redning da han som forholdsvis uerfaren guvernør fra Arkansas flyttet inn i Det hvite hus i 1993. Tross blundere utenriks og innenriks står Clinton igjen som presidenten for den nye tid. Han brakte unge mennesker med sosiale idealer og utfordrende ideer til Washington.

Den jevngamle George W. Bush har med seg foreldregenerasjonens idealer og tanker. Nå er det business as usual.