Mann med misjon

Et nederlag i Irak er ille, men det er også en republikansk valgkatastrofe til neste år. Hva kan gjøres med det? skriver Halvor Elvik

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG, FLORIDA (Dagbladet) President George W. Bush hadde annonsert at han skulle dra til APEC-toppmøtet i Australia på mandag.

I stedet smatt han ut en sidedør til Det hvite hus seint søndag kveld og ble kjørt til Andrews Air Force Base der Air Force One sto klar og ventet. Med i flyet var noen utvalgte reportere som hadde forpliktet seg til å holde den framskutte avreisen hemmelig.

Etter 11 timer i lufta landet presidenten på flybasen Al-Asad som ligger 18 norske mil fra Bagdad ute i ørkenen og under full amerikansk kontroll. I løpet av åtte timer på basen møtte Bush lokale sunniledere, statsminister Nouri al-Maliki som er sjia og måtte dra fra Bagdad for å treffe Bush i sunniland, og altså general David Petraeus og ambassadør Ryan Crocker. «General Petraeus, general Petraeus» gjentar Bush i annenhver setning i disse dager.

Med smilende soldater på rad og rekke som dekorasjon bak presidentens talerstol sa Bush at når sikkerhetssituasjonen blir så mye bedre i resten av landet som den er blitt i Anbar nå, kan USA begynne å trekke sine styrker tilbake fra Irak ut fra «styrke og suksess, ikke ut fra frykt og fiasko».

Kommentatoren William Arkin i The Washington Post konstaterer at scenografien var beregnet på Kongressen og et amerikansk publikum. Besøket som altså måtte skje i den største hemmelighet for å være trygt nok, er en oppmykning av hjemmepublikum før general Petraeus og ambassadør Crocker kommer til Kongressen i løpet av uka.

På torsdag ble det enda vanskeligere for den evig optimistiske presidenten å beskrive Irak som en suksess. Da rapporterte en gruppe pensjonerte generaler til Kongressen at Iraks militære styrker ikke vil være i stand til å ta ansvaret for sikkerheten i landet før tidligst om halvannet til to år. Og politistyrken som amerikanerne har bygget opp, anbefaler gruppen å oppløse helt. Den er pill råtten, korrupt og gjennomsyret av sekterisme. Innenriksdepartementet som har ansvaret, er et departement utelukkende i navnet.

Men spørsmålet Arkin stiller er hvordan bildene av Bush sammen med sunnisjeikene som tidligere hørte til Saddams elite, maktapparat og støttespillere, blir oppfattet i Irak og i det øvrige Midtøsten?

Er USA på vei inn i en allianse med sunniene som på den måten kommer tilbake til makten i Irak og på ny kan undertrykke sjiaene som jo har sine forbindelser til Iran? Og skyldes denne utviklingen at Bush er kommet til at det endelige oppgjøret, den store duellen ved daggry i Midtøsten, står mot Iran.

Det er dessverre stadig mer, også i bøkene som nå kommer om denne presidenten og hans menn, som tyder på at Bush tror han har et oppdrag fra Gud om å lede USA i en eksistensiell kamp der det kristne USA kjemper mot det radikale islam om verdenshegemoniet.

Iran kan ikke tillates å skaffe seg atomvåpen. Den som tar over etter Bush i Det hvite hus kan ikke starte med å bruke militær makt mot Iran, men det kan Bush som ikke lenger har noe å tape.

I presidentens forestillingsverden der inne i Det hvite hus kan det framstå som logisk, moralsk riktig og nødvendig, og dessuten som Guds vilje, at han bomber Irans atomprogram og militære styrker sønder og sammen før han går av. For eksempel under valgkampen til neste år.

At det også kan skremme vannet av velgerne sånn at de slutter opp om for eksempel Rudy Giuliani som nettopp viste seg å ha kvaliteter som en leder i krisetider, vil være en såkalt utilsiktet bieffekt, nærmest collateral damage, ikke sant?

Naomi Klein skrev forleden i sin spalte i The Guardian om den kritikken Hillary Clinton fikk i sommer fra nesten alle hold da hun konstaterte at en ny terrorhandling kan styrke den republikanske kandidaten i presidentvalget. Klein skrev at hun undrer på om dette var Clintons forsøk på å ta opp det ingen seriøse deltakere i det politiske ordskiftet tør diskutere åpent: Kan det tenkes at noen forsøker å manipulere valgene i demokratiet USA?

Nederlaget i hengemyra Irak er ille nok. En republikansk valgkatastrofe til neste år vil også være en diger, mørk flekk på ettermælet til George W. Bush.