Mannen i reprise

Den evinnelige debatten om Mannen i krise har svært lite for seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lesere av avisa Klassekampen har den siste tida kunnet følge den merkverdige artikkelserien «Mannen i krise», der diverse menn har beskrevet hverdagslivene sine og fått spørsmål som «Hva er et skikkelig mannfolk?» og «Hvilke forventninger møter du hos kona?». Samtidig har avisas redaktør, Bjørgulv Braanen, erklært seg selv som «maskulinist». Han har alltid lurt på hva han skal si hvis noen spør om han er feminist, skrev han i en kommentar i forrige uke, og fortalte: «Å kalle seg feminist har alltid føltes litt rart, litt uærlig kanskje, litt som å kalle seg svart fordi man er mot etnisk diskriminering. (…) Men her en natt kom jeg på hva jeg skal svare: Nei, jeg er ikke feminist, jeg er maskulinist!»

Det er mulig det er forløsende for Braanen å gi seg selv merkelappen maskulinist, men hva i all verden innebærer det? Hva har hans nattlige Eureka! å si for diskusjonene om maktforholdene mellom kvinner og menn i vårt samfunn? «Vi trenger maskulinister som kan tale ’vår’ sak, som kan se verden fra vårt mannlige hjørne», skriver Braanen. Men det Braanen skuer fra sitt mannehjørne er det er svært vanskelig å kjenne seg igjen i: «Det snakkes om at den moderne mannen er kvinnen underlegen i nesten alt.» Jaha? Det er mulig «det snakkes» om det, men en rask reality check viser selvfølgelig det motsatte: Kvinner er fortsatt underlegne menn i nesten alt, ikke minst på de avgjørende områdene – lønn, eiendom, makt og innflytelse. Hvis man tar inn over seg disse enkle fakta ligger man ikke søvnløs og grunner på om man kan kalle seg feminist, da er svaret rimelig åpenbart.

Hvis man derimot hopper bukk over maktanalysen kan man pludre ufortrødent videre om «menns identitet», slik blant andre forfatter Edvard Hoem gjør i Klassekampens artikkelserie. I et sjeldent pinlig intervju uttrykker Hoem at det er en ulykke for kvinner dersom menns identitet blir borte, og siteres på at «det å bli beundret av menn er det som gjør kvinner til ordentlige kvinner. (…) Kvinner finnes ikke uten menn.» Vi får håpe den ellers kloke Hoem hadde en dårlig dag. Feminismens store fortjeneste i forrige århundre er jo nettopp at kvinner så smått er blitt til subjekter som ikke blir definert av menns blikk. Og i motsetning til Braanen og Hoem tror ikke jeg at endringene i kjønnsrollemønsteret medfører noen «krise» for menn. De aller fleste menn takler det faktisk nokså bra, når alt kommer til alt. De lengter ikke tilbake til 50-tallsidealene, men trives med å ha mer omsorg for barna sine, og med å ha flere mulig roller enn streng forsørger og macho industriarbeider.

Hver gang vi får reprisen på Mannen i krise-debatten, trekkes det fram som kjernebevis at «gutter er blitt skoletapere». Det er definitivt et alvorlig samfunnsproblem at så mange unge gutter dropper ut av videregående og blir skjøvet ut av arbeidslivet. Men har dette egentlig noe med en endret mannsrolle å gjøre? I en interessant artikkel i siste nummer av det internasjonale tidsskriftet Men and Masculinities, utfordrer sosiolog og skoleforsker Selma Therese Lyng denne utbredte oppfatningen. Hennes studie viser at forskjellene i klassebakgrunn er utrolig mye viktigere for å forklare skoleprestasjoner enn forskjellene mellom kjønn. Det er større likheter på tvers av kjønnene enn innad i kjønnsgruppene.

Det er sentralt å forstå at guttene som dropper ut fra maskin og mek. ikke føler seg mindreverdige overfor jentene i etasjen over som fullfører hjelpepleierutdanningen. Det de opplever er en klassekrise, ikke en kjønnskrise.