- Mannen min drepte barnet vårt

Vigdis Wollmann (34) har et barn for lite. Snorre ble bare to år. Den aktive og blide gutten ble drept med pute og kniv av faren i en bygård på Oslos østkant i fjor høst. - Drapet på barnet var hans hevn over mitt nye liv, sier den nedbrutte mora.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun hadde flyttet fra ektemannen noen uker før ugjerningen skjedde. Etter fire år med det kvinnen beskriver som et helvete med slag og trakassering, orket hun ikke mer.

Omsorgen for sønnen delte de på.

- Snorre var farens øyensten. Jeg trodde aldri at han ville gjøre sønnen sin noe vondt. Men jeg tok grusomt feil. Å drepe Snorre var hans hevn over at han ikke styrte livet mitt lenger. Til tross for hans forsikringer om at ingen ville ha en så stygg, dum og lat jente som meg, var han veldig sjalu på min nye kjæreste, sier Vigdis Wollmann.

Eksmannen er tiltalt for drap under særdeles skjerpende omstendigheter på sønnen, og for legemsbeskadigelse og mishandling av sin tidligere ektefelle. Rettssaken kommer opp for Oslo byrett 1. februar 1999.

- Jeg forteller min historie i håp om å vekke andre kvinner som lever i slike forhold. Kom dere bort før det er for seint. Denne historien endte så tragisk at den knapt kan fortelles. Jeg hadde aldri trodd at noe slikt kunne skje meg, sier den hardt prøvede kvinnen.

Drapet skjedde ved ett-tida om natta 24. november 1997. Påvirket av alkohol og piller skal faren først ha presset en pute over sønnens ansikt, før han fant fram en kniv. Deretter skal han ha skåret sønnen i halsen slik at toåringen døde kort tid etterpå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fant Snorre død i senga

- De ringte fra barneparken der sønnen min gikk og var urolige over at Snorre ikke var kommet. Svigermora mi dro for å finne ut hvorfor, men møtte bare sønnen i døra som sa at gutten lå og sov. Hun ante imidlertid uråd og alarmerte samboeren sin. Han låste seg inn i leiligheten og fant Snorre død i senga. Det var svigermor som ringte og fortalte meg at Snorre var drept, forteller Vigdis Wollmann.

Drapsforsøk

Dagen før ugjerningen hadde hun politianmeldt ektemannen for drapsforsøk. Uten forvarsel hadde han tatt kvelertak på henne slik at hun mistet bevisstheten. På Legevakta og Rikshospitalet fotograferte de kvinnens blålilla hals.

- Snorres forskrekkede rop om at «du må ikke gjøre sånn, pappa», fikk ham til å slippe kvelertaket, mener kvinnen.
Hun hadde kommet og levert gutten som avtalt. Ektemannen hadde kjøpt inn konas yndlingsbrus, noe som hun sjelden fikk drikke mens de bodde sammen.

- Han fortalte hvor glad han var i meg, men jeg sa at det ikke nyttet. Overraskende nok fikk jeg likevel lov til å hente noen klær, som jeg var blitt nektet å ta med. Jeg var gått for å hente buksene mine, da han kom bakfra og tok kvelertak rundt halsen min til det svartnet, sier hun.

Det lange mørke håret hennes ligger som et beskyttende dekke rundt ansiktet. Ordene kommer lavmælt, men klare:

- Da jeg kom til bevissthet igjen, ble jeg tvunget til å rive i stykker separasjonspapirene. Jeg var så redd at jeg ble iskald. Jeg løy om en avtale som ikke kunne brytes, men lovet å være snart tilbake, før jeg ga ektemannen min en klem og vinket ha det.

Neste gang hun så ektemannen var på Legevakta etter at han hadde drept deres eneste barn. Hun i sjokk over ugjerningen. Han i rus og med skader i armen.

- Jeg måtte bæres bort, ellers hadde jeg fløyet på ham, forteller hun.

Sjarmør og tyrann

Avsky, hat og redsel for eksmannen, er følelsene kvinnen beskriver.
- Jeg fikk tilbud om hjelp av en psykolog, men hun gråt mer enn meg, så det var det ikke mye hjelp i. Rettssaken blir tøff, og først når den er ferdig kan jeg prøve å fortsette livet mitt, sier hun.

Kvinnen beskriver eksmannen som en sjarmerende, smilende og positiv person utad.

- Han kunne til og med skryte av meg overfor bekjente. Innenfor husets vegger visste jeg aldri hva som skjedde. En bagatell kunne utløse et voldsomt temperament. Han bestemte hvem vi skulle være sammen med. Min familie og mine venner hørte ikke til dem, forteller hun.

Til tross for alkohol- og pillemisbruk greide eksmannen jobben sin. Den drapstiltalte var valgt til vaktmester i borettslaget.

- Han slo som regel når han kom hjem fra en tur på byen, heldigvis sov gutten da. En gang knakk han nesa mi, en annen gang fikk jeg et blåmerke i ansiktet som ikke lot seg skjule, men til andre smilte jeg og fortalte om en dum skapdør, forklarer kvinnen.

Kodede dagbøker

Sammen med politiet har Vigdis Wollmann vært tilbake i leiligheten for å hente hennes kodede dagbøker fra flere år tilbake. Der står mishandlingen beskrevet svart på hvitt.

- De første gangene unnskyldte han seg og kjøpte dyre gaver. Det skulle aldri skje igjen. Det gjorde det, selv om jeg ble mer og mer usynlig for ikke å irritere.

Første gang hun anmeldte ektemannen for mishandling var etter bare to ukers ekteskap.
- Jeg fikk ta farvel med gutten min ei uke etter drapet. Snorre ble gravlagt med yndlingsklærne på og med kosekaninen, Ole Brumm-kassetten og Duplo-klossene ved siden av seg, sier en sorgfull 34-åring. Vigdis vil for alltid ha ett barn for lite.

SORGFULL: - Om kvelden kommer smerten og sorgen for fullt, forteller Vigis Wollmann.<br>