Mannen som ikke kan le

Filmkritiker Harald Kolstad oppdager makkverk og fiaskoer der andre ser mesterverk. Er det hat eller kjærlighet som pisker ham til kinosalen hver dag?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Harald Kolstad ser forpint ut. Kanskje han har vært på kino, tenker vi. Kanskje han har vært på kino og lidd seg gjennom enda et bunnløst elendig makkverk, enda en fullkommen fiasko, enda en klaustrofobisk misère av en hjernedød drittfilm?

- Jada, jeg kommer rett fra filmvisning. «Phenomenon» med Travolta, sukker Kolstad og slipper seg tungt ned i sofaen på stamstedet, Herr Nilsen. Siden 1987 har han sett seks-sju filmer i uka, og Arbeiderbladets lesere vil vite at det ikke bare har vært lett. Kolstads kolleger blant anmelderne kjenner dessuten godt til hvordan mannens lidelser arter seg før de sublimeres til skrift: som høylytte sekvenser av prusting og pesing og akking og ojing, med umiskjennelig opphav et sted i kinosalens mørke.

- Hvordan var «Phenomenon»?

- Plagsom, sier Kolstad. - Ganske enkelt snøvlende dum.

Takk, vi noterer. Slakteren fra Arbeiderbladet oppfyller forventningene til punkt og prikke. For han hater jo film, gjør han ikke?

- JEG ER BESATT

av film, retter Harald Kolstad. - Lidenskapen våknet da jeg leste anmeldelsene i Morgenbladet som tiåring. Selv om jeg avskyr terningkastmentaliteten, var det karaktersystemet, blinker som gikk fra én til ti, som fascinerte meg i utgangspunktet. Som barn eier man ingen kritisk sans - man lever i en form for paradistilstand før syndefallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter syndefallet skred Kolstad selv til anmelderverket. Og gjennom 17 år i Paris, der han jobbet som politisk journalist og anmelder på frilansbasis for Arbeiderbladet, vokste malstrømmen av sinte adjektiver seg stor og sterk. Vel hjemme i Norge igjen i -87 hjalp han fredagsutgaven av Arbeiderbladet opp og fram. Avisas gamle slagord «elsket og hatet» fikk ny mening de dagene Kolstad var på trykk. Anmelderens tilhengerskare vokste, det samme gjorde horden av sjokkerte, sårede og irriterte. Da kritikerne i fjor overgikk hverandre i drepende nedsablinger av Dis, var det den samme Kolstad som var tøffest. Han kastet terningen slik at den landet på null, og gav dermed nådestøtet til Arbeiderbladets karaktersystem.

- DET ER FORMÅLSLØST

å skrive artikler som ikke er poengterte og tilspissede. Man må for all del ikke kjede sitt publikum, setningene må ha snert. Holdningsløshet kjeder meg. Men jeg holder meg borte fra den rene utskjelling, mener Kolstad.

- Hvordan føles det å være på tilnærmet konstant kollisjonskurs med andre kritikere?

- Helt fint! Gleden for meg er selve analysen - av filmen jeg har sett, og av mine egne reaksjoner. Jeg skriver min oppriktige mening, og selv om mange tror det, går jeg ikke bevisst inn for å være sær.

- Har vi noen gode filmanmeldere i Norge?

- No comment, svarer Kolstad kjapt, og det blir helt stille. Vi blir sittende lenge og vente på malstrømmen, på Kolstads krakilske evne til å ordlegge seg.

- Litt ufint spørsmål det der. Men OK. Vi har vel ikke det, sier han omsider. - Kritikerne er altfor lite bevisste på det filmatiske, altså på det visulle uttrykket, kort sagt stilen.

- GODE FILMER,

har de noen kjennetegn?

- Det viktigste er at hverdagen er filmet med et blikk som gir den en poetisk dimensjon, sier Kolstad, og trekker fram italiensk neorealisme fra 40-åra og den franske «nye bølgen» fra 50- og 60-åra. De siste tretti åras filmproduksjon er derimot skjemt av alle de sjangrene Kolstad ikke har sansen for, han nevner blant annet «den begrensede, kjedsommelige doku-dramatiske sjangeren, denne evige tuslingen i andres fotspor» (Jan Troells «Hamsun»), «den kynisk-romantiske, nihilistiske, uhyre ensformige kriminalfilm-sjangeren» (Tarantino-filmer), «den litt bisarre og skjeve sjangeren som folk flest faller for fordi de opfatter filmene som kult-fenomener» (Bent Hamers «Eggs») og «revytradisjonen, som det jo aldri kom noe godt ut av» (Olsenbande-filmene).

- Jeg liker ikke sjangerfilmer i det hele tatt. Jeg liker det enestående, det unike. For øvrig har jeg et favoritt-hatobjekt, nemlig Wam & Vennerød, som har oppvist en total mangel på kunsterisk talent, ingen beherskelse av filmatiske virkemidler og en intens opportunisme i temavalget. Bare slagord og klisjeer.

- FLERE DU MISLIKER?

- Peter Greenaway. Min avsmak er like umiddelbar hver gang jeg ser filmene hans, begynner Kolstad, og mot slutten av en lengre, ondskapsfull tirade skjønner vi at han virkelig har det smertefullt, at han slett ikke bare briljerer, at han egentlig elsker film, men er forsmådd:

- Greenaways teatralske, statiske tablåer blir spesielt utålelige på film! Film har jo potensiale til å være så dynamisk, så spontan, så uforutsett! Selv en dårlig film vil alltid være bedre enn en dårlig roman. Virkelighetsillusjonen er enorm, tilskuerne kan gå inn i en fantasiverden på en helt annen måte enn i teateret. Filmen er magisk, avrunder cineasten mykt.

- Og nå feires filmen i Haugesund...

- Det der er tøv, avbryter slakteren, som er tilbake uten at det har så mye som raslet i en kjøttøks. - Den typen tilstelninger gjør hele filmproduksjonen om til et show. Og prisene er resultater av utenomfilmatiske forhold. Jeg er så inderlig lei av det, enten det dreier seg om gullpalme eller Oscar eller Amanda.