Mannskommisjonen

Se opp, her er verdikommisjonen for menn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Knut Haavik synes synd på barn med to fedre. Den gamle bladfyken sikter selvfølgelig ikke til barn som vokser opp hos stefedre, men til barn av homofile partnere. Mange deler Haaviks syn, men i denne sammenheng er han en offisiell mannsrolleekspert etter å ha blitt medlem i Karita Bekkemellems nye mannspanel. Panelet skal filosofere over mannsrollen og komme med innspill til den kommende Mannsmeldingen, ikke ulikt det tidligere Mannsrolleutvalget som ble ledet av Jens Stoltenberg for snart 20 år siden. Den gangen var man opptatt av fraværende fedre, så utvalget må sies å ha lykkes i sin målsetting om å få pappa hjem. Fra null til to nærværende fedre er en formidabel økning på så kort tid. Men skal vi tro Haavik, er det altså blitt for mye av det gode.

Nå er vel Haaviks rolle i mannspanelet provokatørens, slik den var det i Kulturrådet før han satte seg inn i oppgaven. Han skal være stutumen, den alminnelige manns røst og en motsats til fagekspertise og politisk korrekthet. Allerede en uke før mannspanelet offisielt skal lanseres (det kjendistunge panelet klarte ikke å vente og meldte seg selv hos NRK, ifølge departementet), sto han glisende frem i Søndagsrevyen og erklærte at likestillingen hadde gått for langt og panelets oppgave var å svinge pendelen tilbake i favør av menn. Andre i panelet vil aldri snakke like folkelig og rett fra levra, men som i Kulturrådet vil Haavik finne overraskende støtte blant antatte meningsmotstandere. Noe av premisset er allerede lagt i panelets invitasjon, hvor det heter at «vi ser i dag at grupper av menn og gutter faller utenfor». Gutter som tapere og jenter som vinnere, er blitt en sannhet, som panelet oppfordres til å tenke høyt om.

Det virker unødig kjønnsfiksert at departementet inviterer et panel kun bestående av menn til å diskutere likestilling. Her finner du politikere, forskere, aktivister fra Foreningen 2 Foreldre, forfattere, en basketballstjerne og et par TV-kjendiser. Sammensettingen er som en liten rød kopi av verdikommisjonen. Fellesnevneren er at de er menn, enten de har kunnskap om kjønnsroller og likestilling eller ei. Men det er både kjønnslikestillingens svøpe og styrke – alle kan mene noe om likestilling i kraft av sitt kjønn og ut i fra anekdotiske bevis. Arve Juritzen kan for eksempel slippe unna med å si at han er spesielt opptatt av barnefordelingssaker, fordi «der føler jeg at menn ikke har noe de skal ha sagt». Det er muligens tegn på likestilling at menn også tillater seg «å føle» om viktige samfunnsspørsmål, men sannere blir det ikke for det.

Faren er at når panelets sammensetting og mandat deler verden i to fra livet og ned, ender man fort med kvinner som den naturlige motparten, gjerne representert ved en karikert kvinnebevegelse. Det var en åpenbar svakhet ved Mannsrolleutvalget, og det er synd å gå i samme fella igjen 20 år senere. Den gangen var det stas at en gjeng menn overhodet gadd å sette seg ned og snakke om likestilling, så stas at Stoltenberg skryter av det fortsatt, men når Bekkemellem i 2007 inviterer menn til «å delta aktivt i kampen for likestilling» (mange har beviselig deltatt en god stund), er vi forhåpentlig kommet litt lenger. Målet kan ikke være å fremme og forsvare menns interesser, som om de er i motstrid med kvinners. Det er i hvert fall ikke i samfunnets interesse.

Men kanskje jeg tar feil når jeg tror verden har gått fremover. Det er påfallende at panelet skal diskutere de samme temaene som sto på agendaen for to tiår siden: gutter som skoletapere, menn som omsorgspersoner, pappaperm og barnefordeling. Like åpenbart er det en kategori menn som fortsatt glimrer med sitt fravær i panelet: Sjefene i arbeidslivet. Det er der gamle kjønnsrollemønstre sementeres og videreføres. Kvinner er gått ut i arbeidslivet, men sjefene har ikke sluppet mennene hjem. Ligner de på Haavik, vil det heller ikke skje med det første.

Panelmedlem Juritzen reagerte personlig og sterkt på Haaviks uttalelse om barn av homofile fedre: «Han tilhører rasen dinosaur.» I så fall en ganske slitesterk rase her til lands, og mange i kantina vil nikke til slike og lignende påstander som vil komme fra panelet i tida fremover. Spørsmålet er hvor verdifullt det er å lufte fordommer i et offentlig panel, enten det gjelder homofile fedre eller forfatter Jan Kjærstads teori om at kvinner tilsynelatende har et omsorgsgen menn savner. Er det mer verdt enn at rederfru Ninni Wilhelmsen mener det ligger i kvinners gener å være hjemme?

Jeg tar det for gitt at fru Wilhelmsen vil få en sentral rolle hvis departementet i neste omgang skal sette ned et kvinnepanel. Utenkelig? Ja, nettopp.

Foto: HEIKO JUNGE/SCANPIX
Foto: HEIKO JUNGE/SCANPIX Vis mer