Mannskor og sædflekker

Rune Belsvik hører til dem som driver vekselbruk, skriver bøker for både barn og voksne. Likevel er forfatteren på besynderlig vis den samme hver gang. Ikke engang språket hans skifter egentlig karakter etter hvilke aldersgrupper han skriver for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-Eg elska denne jenta så skrekkeleg, sier den 35-årige hovedpersonen i &3171;Guten sin», som er en alvorlig roman for voksne lesere. Hører vi det? En guttunge taler med bassrøst, og han gjør det like selvfølgelig som tilsvarende skikkelser i Arild Nyquists prosa. Hos Belsvik og Nyquist mangler liksom den vanlige veggen mellom barndom og voksent liv. Personene deres skuer ikke opp eller ned, men pendler. Det kan til og med være at noen av dem pendler mellom forfatterens voksenromaner og barnebøker.

Pubertet

Som nå Arthur Sverre i «Guten sin». Trass i sine 35 lever han i en pubertetstilstand; onanerer mye, tukler med alle jenetr han møter, tar ukontrollert for seg av det han før. Han er for så vidt ikke ny i Rune Belsviks forfatterskap, bare eldre enn han pleier å være. Men fordi han er eldre, blir han mindre sjarmerende nå.

Arthur Sverre framstår som en kødd, nesten bokstavelig talt. En elendius av en oppsagt bankkasserer, han gjør ikke stort annet enn å drikke seg full og være utro mot kona si. Metaforisk er han beskrevet som ei tom zaloflaske i strandkanten, skvalpende inni den illeluktende massen mellom rullesteinene.

Tapte verdier

Hva skal det tjene til å spandere jeg-form på et sånt menneske og la ham tømme sin oppløsthet ut over 226 boksider? Det er nok Belsviks tanke at fyren blant annet skal si noe om en generasjon hvis verdier gikk tapt. Den personlige krisa Arthur Sverre gjennomlever blir et stykke på vei det norske sosialdemokratiets krise, slik den topper seg mot slutten av 1980-åra. Gud, fellesskapet, arbeidet - alt det meningsfylte er borte. Tilbake ligger en feit kropp med sædflekker på.

Motsetningen til denne ensomme kroppsdyrker er faren hans, eller rettere sagt et gammelt minnebilde av faren. Det forestiller far i mannskor, i kirken hjemme på øya Togn - og det representerer lyden av Gud kombinert med synet av mannlig fellesskap. Faren blir også den som til sist dytter Arthur på plass igjen. Hovedpersonen velger å satse på kona si, han lover dessuten å begynne å sangkor.

Moralist

På en såpass direkte måte sier Rune Belsvik at vi må rekonstruere visse verdier om vi vil overleve. Forfatteren opptrer som moralist, noe han sjelden har gjort tidligere. Ja, mot slutten lar han Arthur holde en hel liten tale om sin generasjons ulykke, og det blir i meste laget med tydelighet akkurat der.

Det blir vel i meste laget med andre ting også. «Guten sin» er både en bekjennelsesroman og ei samtidskritisk bok, en fortelling om kjærlighetslengsel, ei historie om by og land. Jeg opplever ikke at Arthur Sverre med sine mange ord greier å samle alle disse bøkene til én. Hans personlige psykologi og hans tidskritikk finner intet troverdig møtested, bare et sted for påstander.

Ikke desto mindre står det mye klokt og interessant i boka. Og noe av det mest interessante for denne leseren blir altså observasjonen av hvordan «Guten sin» henger i hop med Belsviks øvrige forfatterskap, inkludert bøker for ganske små barn. Symbolske elementer går igjen, språklige grep, holdninger, personer - for ikke å snakke om forfatterens ambisjonsnivå, som later til å være helt uavhengig av hvem han skriver for. Hvilken fryd å se nettopp det!